Side:Kvinnen og den svarte fuglen.pdf/54

le — så rar var han, så ulik sig — han lignet en skamfull gutt. Mamma var kommet. Hver dag i besøktiden satt hun hos mig. Maya og fru Andersen så meget på henne fra sengene sine. Nudelig, sa Maya hver dag når vi blev alene igjen — gud hvor nudelig hun er, den moder din. Å, det skjønne hår. — Jeg sa mamma farvet håret, men at det hadde vært sånn, og vakrere også, før det blev grått. Ja, mamma var pen, pen hele veien — hodet og hendene, den elegante skikkelsen, de små føttene. De blå, urolige pinene hennes hadde ennå glans, kinnene fikk en fin rødme, når hun snakket om guttene «våre». Noe var gått i opfyllelse for henne, en gammel skuffelse var sonet, «vi» hadde fått sønner. Hun var kjærlig mot mig, klappet mig, strøk hånden min. Og med den forte, klingre røsten snakket hun om alt som nå kunde hende: guttene skulde trives, bli høie og kraftige som far — offiserer kanskje, med utmerkelsestegn pk brystet i hvert fall. De skulde sørge for at slekten ikke gikk i glemme, den ene av dem skulde ta vårt familie navn — jeg kunde få klere, Just måtte ba råd til å ofre litt for sønnens berømte morfar. Den mørke lignet dessuten alt pk ham .... Og bun gikk tra Beng til «eng, bun 8k pk Navaß 6eilige gutt og pk Bkomakertru6Nß lille pike, bun jevnt^rte 6em me<l «vkre», Bom ba66e de peneste 52