Denne siden er korrekturlest
I fengslet —
Men er vi ikke fanger alle? I vår egen celle
sitter vi, alene, lukket inne er vi.
Sommetider kommer de andre til oss, vi ser dem og hører dem. Men vi vet at de skal gå igjen, gå og bli borte.
Noen av oss stanger pannen mot veggen. Noen slår hendene til blods på den stengte døren. Noen venter. Men alle teller vi skrittene våre fra vegg til vegg, så mange kan jeg gå, hit og ikke lenger kan jeg komme, her er muren, min mur, reist av naturens lov, av skjebnen. Så langt rekker evnene dine, kraften din, du menneske.
Og tankene kjemper for hverandre og mot hverandre i cellen sin.
