Og da sprang hun opp og ropte: Father! Father!,
ellevill av glede.
Like etter dukket det opp på skrenten en høy, gråskjegget skikkelse. Han var kledd i en slags buksebjønn av gummi og hadde en fiskestang i hånden. Huldra viftet og ropte til ham, og en liten stund etter kom han løpende mot dem.
Ida fortalte ham tydeligvis hva som hadde hendt, for mannen vendte seg mot Anton:
– Jeg takke Dem meget, min young herre! De have reddet min datters liv!
– Å – ingen ting å takke for! sa Anton.
Engelskmannen ba guttene komme og besøke ham borte i hytta. Deretter tok han Huldra i hånden og gikk.
Anton og Svend ruslet hjemover til teltet. Det var Antons dag, men Svend overtok for ham og laget mat, mens han byttet fra innerst til ytterst. De kjente seg rent høytidelige. Anton var taus og ettertenksom og Svend skottet – beundrende – bort på ham.
Dagen etter – de hadde nettopp badet og sto og kledde på seg – kom det en mann fram til teltplassen. Han sa han hjalp til borte hos engelskmennene, og han skulle hilse og be guttene komme bort og spise middag der klokka seks i ettermiddag.
– Og så skulle jeg levere dettane her til den utav dokker som hadde berget frøkna.
Han rakte fram en konvolutt til Anton og gikk sin vei.
I konvolutten lå det en seddel, og det viste seg å være en engelsk hundre-pundsnote. Sammen med pengene lå det et visittkort:
Ida Wilmington.
