Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/24

Denne siden er korrekturlest


Men aldri så snart satte han bena på land, før det ga seg til å prikke og stikke under brystet igjen. Hjemme ble det nemlig verre og verre med de underlige minene fra far og mor.

En aften han kom stille inn i gangen, hørte han mor si inne i stua:

– Jaja, far, du får gjøre med gutten som du syns.

Se så! Nå kom spanskrøret!

Men nei, – spanskrøret kom ikke, far var enda rent ualminnelig blid og hyggelig ved bordet. Da far foldet de svære, skrubbete skippernevene til «Gud skje lov og takk for maten», sa mor «amen» høyt.

Mor tok av bordet, far tente pipa.

– Nå Aksel, sa han og satte seg til rette i gyngestolen, – åssen går det på skolen om dagen?

– Å jo – nokså bra.

– Skulle du ha lyst til å slutte skolen for en tid?

Aksel smilte forlegen.

– Ja, ser du, gutten min, mor og jeg hadde tenkt at du skulle få lov til å bli med på Ishavet i år – og der oppe er det ikke noen skole, skjønner du!

Det varte en stund før Aksel kjente seg selv der han satt, – og det første han sanset var at han lå om halsen på mor, helt ør av glede.

De dagene som nå kom, var vel de morsomste Aksel hadde opplevd. Ombord i «Ellida» var det ikke bare «på lissom» han var med som «mann» – og inne i byen gikk han stolt omkring og ble misunt av kameratene. Om kvelden møttes de oppe på hjørnet hos baker Wollert, og midt blant dem sto Aksel og la ut om åssen han skulle få det. Han hadde fått rifle av far,