isflakene tumlet selen og hvalrossen seg i flokker. Fangstbåtene – hvitmalte utabords og rødmalte innvendig – satte fullt bemannet fra borde hver morgen og bakset seg gjennom isen på kryss og på tvers etter som bestemannen ga ordre til. Han sto med kikkerten i baugen og speidet etter de sorte, levende prikkene bortover isen, sel og hvalross enkeltvis og i flokker. Rifleskuddene smalt i den ødslige stillheten dagen lang, og om kvelden kom mennene tilbake med fangsten oppi eller på slep etter båtene. Far var i godt humør over storfangsten, og om kvelden var det mye moro ombord. Morsomst var det i mannskapslugaren; der sprakte ilden i koksovnen, og Hilmar bergenser satt og fortalte skrøner. Skipperen satt ofte nede hos folkene, og da vanket det stundom en varm toddy. Helst etter en stri dag ute i den iskalde lufta, når den riktig bet i neser og kinn, mens nevene sprakk i det kalde sjøvannet og neglene skrek og ulte av smerte.
Så snill som far var! Aksel fikk lov til å sitte oppe så lenge som de andre – og spør om det var moro! Fra morgen til aften var han med overalt, og når kulda bet som verst eller når han hang dødstrett over årene, stivet han seg opp med å tenke på den hyggelige kveldsstunden. Han bet tennene sammen og spyttet i nevene; av og til måtte han svelgje gråten – men det gikk over. Sterk ble han som en bjørn, og det gikk store ord om hvor sikker han var med rifla.
Nede i lugaren satt han og fikk nippe til fars glass mens han slukte Hilmars mangfoldige historier fra langfarten i passaten og på Australia. Men størst var moroa når far selv kom med en av sine opplevelser fra ishavsfarten. Da var Aksel stolt av faren og drømte om den dagen da han selv skulle stå som skipper på
