«Ellida». – Ingen fortalte nå heller så godt som far!
Far hadde vært med Svend Foyn, og fra den tiden hadde han mange historier. – En gang hadde han vært matros sammen med en svenske. Så hadde Foyn en dag sendt ham og svensken i land etter noe gods som var glemt igjen. Far hadde med seg en gammel, rusten kongsbergrifle, ladd med en kule – og ingen i reserve. Svensken og far dro avsted innover med kjelke, og rett som det var, sto de foran en svær isbjørn. Nå er det så med hvitbjørn at han er ikke folkevond uten når en sårer eller erter ham, og de to hadde da fornuftigvis ikke annet å gjøre enn å ta bena på nakken det forteste de var gode for. Men det kunne far lite med, han la an med kongsbergrifla, fyrte og var så heldig at han traff bamsen bak øret. Der lå den! De lempet skrotten opp på kjelken og trasket lystig tilbake og ombord igjen. Da Foyn fikk høre hvor dumdristig far hadde vært, ble han rent forferdet og spurte hva i all verden han ville ha gjort om han nå hadde skutt bom med den rustne, skrale rifla.
– Hva jeg hadde gjort? Spent bein under svensken vel! svarte far.
Hele mannskapet lo av full hals, men Aksel kunne ikke skjønne hva nytte det skulle ha gjort å spenne bein under svensken?
– Skjønner du ikke det da, din vesle tosk? Da hadde jo svensken ligget der og bjørnen gått løs på ham, så jeg hadde fått tid til å komme unna!
– – En gang hadde de hatt med en engelsk vitenskapsmann som passasjer – en lang, tynn, snodig fyr. Engelskmannen var misfornøyd med at de aldri så bjørn, og en natt hadde far lovt ham at han skulle prøve å lokke fram bjørnen. Far og engelskmannen
