Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/31

Denne siden er korrekturlest

da han så de ville, vettskremte dyra stå like ned mot seg. Han skalv på hånden, da han løftet bøssa og siktet – plaff!

Røyken drev bort, og langt borte så de reinflokken i full galopp mot en annen kant. Men oksen lå død hundre skritt foran dem. Nå var jegerne kommet nærmere; jakten gikk videre til langt over midnatt, reinsdyra fór hit og dit og mistet flere og flere av «vaktpostene» sine inntil resten av flokken slapp unna innover viddene. Da lå det 25 døde rein i snøen.

Neste morgen gikk hele mannskapet i land med båtene for å hente fangsten. Aksel sov så sødelig at far lot ham ligge og hvile ut etter gårsdagens strabaser, og da han våknet ut på formiddagen, var han alene ombord. Da han så at båtene var borte, skjønte han hvor de var. Nede på fallrepet lå skipsjolla som de nok ikke hadde hatt bruk for. I akterskottet sto brødkista med smør og drikke, og han forsto de ville bli lenge borte siden de hadde rustet seg så godt ut. Han ga seg til å gå opp og ned på dekket, og han drømte han var eneveldig hersker over skipet. Til slutt krøp han opp i mastetønna.

Under ham – ikke mange meter fra skipssiden – lå drivisen som en uendelig isslette så langt øyet kunne nå. Det var ikke et levende liv å se, ikke en lyd å høre. Av og til kom det liksom et sukk ute fra isflakene. De lå og duvde svakt for understrømmen, hvite av snøen øverst og blågrønne nederst, mørkere og grønnere jo dypere de stakk. Inne på land tegnet fjellknausene seg skarpt av mot snølaget omkring: det var så stille der inne – stilt og tyst hvor han så.

Underlige tanker begynte å stige opp i Aksels sinn: det var som om all denne stillheten og endeløse