ensomheten vokste til et mektig uhyre som la seg over ham og knuget ham ned. Og han tenkte på mor som var langt, langt borte, på mor og stua og senga der hjemme – der var det så lunt og trygt – – Tenk om han aldri fikk se igjen alt sammen, om han ble her oppe i ødemarka!
Da fór han med ett opp i skrekk! Et veldig «plask, plask» hørtes like nedenfor; han kikket ut over tønna. Tett ved skipssiden arbeidet en svær hvalross den tunge klossete kroppen sin opp på et stort isflak. Den satte forluffene i kanten på flaket og trykket fra med de sammenvokste bakluffene. Å hei – der var den endelig oppe, den pustet og peste som en dampbåt. Den vendte det stygge fjeset sitt med de to svære, hengende hoggtennene mot skipet og så ut som en mektig potentat som var kommet opp av vannet ens ærend for å spørre hvorfor menneskene kom rekende hit opp og forstyrret freden.
Men Aksel kravlet forsiktig ned vantet, gikk inn i kahytten og hentet rifla som han ladde med kyndig hånd. Så listet han seg bort til skansen, siktet, trykket av – plaff!
Da røyken var borte, så han det svære beistet ligge med kroppen halvt veltet og bakdelen ute i vannet. Det gjaldt å berge skrotten, og i en fart fikk han skipsjolla løs og rodde bort til den. Men i det samme han støtte mot isflaket, veltet dyret seg rundt og plumpet ut i vannet. Han så hvor det svømte hen og tenkte at den snart måtte gi seg – blodstrimen sildret ned langs kanten av isflaket – og så rodde han etter. Et stykke borte dukket hvalrossen opp igjen, og Aksel rodde mot den. Så forsvant den igjen, og Aksel fulgte etter. Han strevde seg fram mellom de drivende flakene utenom
