drivende i båten oppe i isen. De hadde tatt ham ombord og lagt ham til køys, og der hadde han ligget og fantasert i åtte dager. Nå var skipper Johnsen på hjemtur, og han håpet å nå fram om en ukes tid. Men Aksel måtte holde køya ennå til han ble helt frisk.
Så lå han der og gledet seg og fikk låne bøker av skipper Johnsen. Så tenkte han på far, hvor redd han måtte være og hvor glad han ville bli når han fant ham i god behold.
Snart ankret skipper Johnsen opp på havna hjemme. Det sto nok ingen og tok imot Aksel der, han ruslet alene hjemover, og mor ble ikke så lite glad den kvelden!
Men som dagene gikk begynte de å bli redde for far. «Ellida» kom ikke, ingen av svalbardfarerne hadde sett den heller, og i fjorten dager levde de i uro og spenning. Hver dag var mor og Aksel nede på brygga og så etter skip i sundet, og en regntung ettermiddag dreide endelig «Ellida»s kjente skrog om neset og seilte inn på havna. Mor og Aksel gikk hjem – mor var redd for at overraskelsen skulle overmanne far, og så ville de helst ta imot ham hjemme i stua.
Utenfor hørte de nede fra havna at ankerne på «Ellida» falt raslende gjenom klysset; mor og sønn satt stille og forventningsfulle. Det gikk en stund, så kom det tunge, men raske skritt oppover trappa. De reiste seg, sto sammen og så mot døra. Den ble revet opp, og i døråpningen sto far med et underlig uttrykk i ansiktet.
Et øyeblikk etter sto den svære skipperen med gutten sin inn til seg. Han bøyde hodet ned over gutten, og for første gang i sitt liv så Aksel faren gråte. Men mor sto ved siden av og så at fars hår var blitt grått i tinningene på disse ukene.
