Laurits enda mer og kalte ham aldri annet enn «plebsen».
Mikael var to år eldre og gikk i sjette middel – på latinlinjen. Mikael var likså liten og blek og spinkel som Laurits var svær og sterk.
De to brødrene var ikke videre gode venner.
Mikael var en mester til å klekke ut alle mulige gale streker. Han ringte på gatedørsklokker, slo ut ruter hos folk, stjal som en ravn i spiskammeret, ertet pikene så de hvinte av sinne og skjøt på folk med hagl i spretterten. Men når han ble knepet, klarte han gjerne å ordne det sånn at han slapp juling. Julingen fikk Laurits. Så helt uskyldig var nemlig Laurits svært sjelden. Han hadde som oftest trådt støttende til på en eller annen måte. Men Mikael var nå likevel alltid hovedmannen.
At ikke forholdet mellom dem var enda verre, kom av at Laurits støtt glemte det igjen når han hadde svoret Mikael hat og hevn. Så snart Mikael gjorde seg litt hyggelig, glemte Laurits hele uvennskapen. Og Mikael kunne være hyggelig, ja, ingen var så hyggelig som han når han bare ville – i timevis kunne han sitte i senga om natten og fortelle historier eller fortelle fra de bøkene han hadde lest eller holdt på å lese. Eller han hjalp Laurits med de norske stilene og tyskoppgavene. Ja, når bare Mikael ga seg til å lokke og lirke så smått på den måten, så glemte Laurits all tanke på hevn. Og dagen etter var han med igjen og overtok som vanlig de farligste oppgavene når Mikaels forskjellige planer skulle settes ut i livet.
Merkelig nok falt det aldri Laurits inn å pryle opp Mikael. Det ville vært en smal sak for ham selv om Mikael var to år eldre. Men det falt seg altså ikke sånn.
