Litt senere gikk de alle tre bort til adjunkt Lange.
Adjunkt Lange hørte på det Anton og Svend fortalte, og så gikk han en lang stund opp og ned på gulvet. Han hadde det riktig koselig hos seg, Lange, med brune skinnmøbler og en hel samling av geværer og sabler og pistoler på den ene veggen.
Endelig stanset han.
– Du Anton Bech! Du får gå hjem til din far og spørre ham fra meg om han vil komme bort på kontoret til konsul Preuss. Og du Svend, må gå bort til amtmannen og be ham også om å komme. Dette er en alvorlig sak, gutter. Og jeg er glad for at dere kom til meg med det. Det er synd på Finn Svanøe, og vi får prøve på å hjelpe ham. Kom du med meg, du Peter, så går vi hjem til din far.
– Men – om forlatelse, Lange, sa Peter, – men jeg har jo lovt Finn Svanøe at jeg ikke skulle si et ord til noen . . .
– Du skal ikke komme til å angre på det, gutten min, sa Lange. Dette er til Finn Svanøes beste, skjønner du – – –
– – –
Det ble en hel forsamling inne på kontoret hos konsul Preuss. Amtmann Bugge, byfoged Bech, rektor, som Lange hadde hentet, konsul Preuss, adjunkt Lange og de tre guttene. De voksne satt alvorlige og tankefulle. Guttene satt ved siden av hverandre langs veggen. Rektor kom sist. Da han hadde satt seg ned, sa Lange:
– Ja nå, Svend, får du fortelle det hele om igjen for oss, sånn som du fortalte det til meg.
Svend Bugge reiste seg og begynte. I førstningen var han temmelig sjenert, men etter hvert som han ble ivrigere, glemte han det, og så gikk det nokså kjapt.
