Det regnet noe ganske forferdelig hver dag. Det var også høsten, så det var jo rimelig. Men det var ikke måte på det. Det høljet ned fra morgen til kveld og fra kveld til morgen. Iallfall så det sånn ut – som om det hadde regnet hele natten med. Sikkert kunne en jo ikke vite det. For en sov jo om natten.
Han sov i sprinkelsenga i hjørnet inne hos far og mor. Når han ble så stor som Johanne, Andrea og Nils, da fikk han sove i eget værelse. Og det måtte jo være kjekkere.
Da fikk han nattskjorte også i stedet for buksebjønn. Og det var det aller beste ved det. For det hadde han da funnet ut at en aldri kunne vokse så fort om natten i en buksebjønn som i en nattskjorte! Og det måtte være om natten en vokste mest. Da hadde en jo ikke annet å bestille. Om dagen var det så mye å tenke på og gjøre – både med armer og bein og hele kroppen forresten . . .
Å nei som det regnet. Det pisket og gommeslo mot rutene på soveværelset, og nede på gata hørtes det som et eneste uavlatelig smell.
Og i morgen tidlig skulle han på skolen igjen, den lange veien. Det var forresten blitt morsommere nå,
