for i går fikk han kalosjer! Men den vemmelige paraplyen en måtte gå og holde på, den var ikke morsom. For det første var det vrient når en skulle ha bøkene under armen også. Selv om bokpakka var liten ennå – katekismus, bibelhistorie, den blå tabellen og enten geografien eller norgeshistorien – en skulle da holde på den. Og så var en liksom ikke fri på noe vis, torde knapt se seg til siden. Bare skritte bent fram veien til skolen.
Men for det andre var det jenteaktig. Ingen gutter gikk med paraply. Alle jentene gjorde det. Når han kom til skolen klokka ni, en time etter Nils og de større guttene, så gikk jentene til jenteskolen også. Og de hadde paraplyer alle sammen.
Guttene hadde regnkapper. Det var så mange forskjellige av dem. Noen flotte med slag over skuldrene og spensel i ryggen med to knapper i. Dem var det naturligvis ikke snakk om. Men de var kjekke de andre også, de som bare var slag. De så ut som ridderkapper. Enten var de av tøy eller guttaperka eller av oljelerret. Noen gikk også i oljefrakker med oppbrettede ermer. Men det var ikke videre kjekt for skolegutter. Det passet på fiskebrygga der fiskerne sto om morgenen med sydvest på hodet og klasket armene over kors for å holde varmen.
Nei, bare et sånt slag! Selv om det var av oljelerret! Ualminnelig kjekt var det jo når en hadde ransel på ryggen, og slaget lå over den – som en pukkel. Det lignet soldater på krigsmarsj i regn og uvær. «Ad oppbløtte veier» som det alltid hette i bøkene om hærer på marsj, Napoleon og de andres. De som gikk «ad oppbløtte veier» var alltid de tapreste. Hva de andre stymperne, fienden, gikk på, sto det ikke noe om. De
