Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/9

Denne siden er korrekturlest
GAMLE BRATSBERG

I den vesle byen hadde guttene fått feber i blodet.

– Det var i balltiden – mot slutten av april. Den siste snøen hadde smeltet og var borte. På Arntmarka, de store åpne jordene like utenfor de ytterste husene i byen, skinte jorda sølebløt og fin. Og her vrimlet det med gutter, en hærskares mangfoldighet av gutter, fra tidlig på ettermiddagen og langt utover kvelden – så lenge øynene klarte å skjelne ball og balltre. De delte seg i partier utover løkka, skolevis og klassevis, fra de minste nede i forberedelsen eller frøkenskolen og opp til gymnasiastene og de største på folkeskolen.

Og det smalt i baller og sang i balltrær; ballene fór i været, ble grepet av skitne never og suste over plassen for å «stikke». Guttene skrek og huide, skjelte og trettet av sine lungers fulle kraft, mens de sprengfløy mellom innmål og utmål. Hele Arntmarka gneldret og ljomet som et skjær i havet, der tusenvis av fugl slår seg ned på vårreisa nordover.

Svinaktig moro altså!

Men mørket falt ubønnhørlig på utover kvelden, tettere og tettere. Det nyttet ikke å stri imot det. Og så ble balltrær og andre våpen lagt ned, tretter og kiv døde bort, og som de beste venner av verden drev guttene i

7