– Alle gu– uttene – – – og så – så kalte de den
et pikeskjørt, fordi det var tunger her nede.
– Pikeskjørt?
– J-ja, og så sa – sa de at det va-ar u-uh –
– Hva sa de det var?
– Jo-Josefs kjo-hortel!
Nå snudde far seg helt rundt. Han tok regnkappen og mor med seg inn i stua. Litt etter kom han ut.
– Ta paraplyen din, gutten min, så kan du slå følge med far. Jeg skal på kontoret, skjønner du.
Far gikk og snakket nedover gata.
– Du skal ikke bry deg om hva de dumme guttene sier! Er de slemme, får du se å pryle dem opp da!
– Ja– m-men far, – det var de sto-ore guttene, skjønner du. Han hikstet ennå litt, selv om han nok hadde et lite håp nå om å slippe ris denne gangen.
Plutselig stanset far utenfor butikken til Johnston.
– Kom med meg du, gutten min.
Inne i butikken luktet det tøy og gummi.
– Har De en skikkelig, god regnkappe til en sånn liten kar? spurte far. Og butikksvennen hos Johnston sprang av gårde og la opp på disken et helt berg av forskjellige regnkapper. Svend prøvde flere. Det var gummislag og oljeslag og frakker og kapper. Til slutt prøvde de en – en av de flotte med slag over skuldrene og spensel i ryggen og to knapper.
– Jeg syns den sitter bra, jeg, sa far.
– Som støpt, amtmann, sa svennen.
– Ja, så beholder vi den da. Hva sier du, Svend?
– Å –!
– Så – av sted med deg! Ellers kommer du for sent på skolen, gutt. Paraplyen kan du sette igjen her hos Johnston så lenge til du går hjemover igjen!
