— Nei takk, jeg tar dem heller selv, mente
skårungen og knyttet dem inn i tørklesnippen sin.
— Det blir nok ingen hjemreise med dere i dag, sa handelsmannen, — så full som han er!
— Tror dere ikke vi kunne få ham ned i båten likevel? spurte skårungen.
— Å nei — det er nok ikke å tenke på, sånt vær som det er nå. Han kan ikke greie hverken ror eller seil i dag!
Så ble skårungen sittende inne i butikken. De tente parafinlampene, og av og til kom det noen inn for å kjøpe. Ettermiddagen slepte seg av sted. Stormen utenfor tok i tunge tak i husveggen, og skårungen satt og tenkte på om far kanskje var redd for ham og ventet på pengene — — —
Som han satt slik — Hans Gamvik satt fremdeles oppe på tønna og snorket — gikk døra opp, og inn kom en mann farende med sjødrevet silende av sydvesten, ansiktet og oljehyren:
— Nå står tosken i pollen så tett som veggen! ropte han.
Handelsmannen kom ut, butikksvennen glemte boka han leste i, og selv Hans Gamvik småvåknet borte på tønna.
— Hva er det du sier? spurte handelsmannen.
— Jo, nå er fisken her, sa mannen, — og mange sig har jeg sett i mine dager, men dette må nå være ett av de største.
Det gikk en trapp fra butikken og opp til værelsene ovenpå, og der dukket det opp to kvinnfolk, en gammel og en ung:
— Far, skrek den unge, — Ola Martin sier at fisken står i pollen!
