Side:Lie,Bernt-Svend Bidevind-1911.djvu/84

Denne siden er ikke korrekturlest
80


snudde om og gik den motsatte vei gjennem gaterne.

Han gik og gik. Blodet sprængte ham til hodet, hele kroppen næsten sjanglet.

Han naadde ut paa landeveien. Da han var kommet helt ut rigtig paa landet et stykke, orket han ikke mere og satte sig ved veikanten.

Det hjalp litt at faa sitte. Men bare et øieblik. Saa kom det over ham igjen — — den forfærdelige angst og fortvilelse. Han sat og stirret frem for sig og tænkte paa én ting alene:

At han var en slik en som man hørte tale om, en søn av bra forældre, som gjorde skam paa dem og sit hjem og sig selv; som det «gik galt med» — maatte reise til Amerika. En av dem som ofte endte paa tugthuset.

Svend Bidevind foldet hænderne og bad til Gud.

Men Gud kunde ikke bry sig om det – om at han bad til ham nu! Det var ingen sak at be til Gud nu, i nøden og elendigheten. Han kunde ha tænkt paa Gud, dengang han brændte brevet. Gud maatte bare synes han var lumpen og dum, som trodde Gud ikke visste at det bare var rædselen som drev ham nu — til at be!