Insult not my dust with your pity,
Ve who’re left on this desolate shore
Still to suffer and lose and deplore —
’Tis I should, as I do
Pity you.
For me no more are the hardships,
The bitterness, heartaches, and strife,
The sadness and sorrow of life,
But the glory divine —
This is mine.
Poor creatures! Afraid of the darkness,
Who groan at the anguish to come?
How silent I go to my home;
Cease your sorrowful bell;
I am well!
A. R. Parsons.
(Kom kje til mi grav med di syrjing, — med dine klagesonga aa taarer, — med dine myrke varsla aa skremsler. — Naar lippene mine er sturne, — so kom kje.
Kom kje med lange raer av vogner, — inga likbaare med viftande faner, — som blenkjer op døens magre glorie. — Men med hendene paa mit bryst, — la meg kvile.
Saar ikkje støve mit med di medynk — du som stend att paa denne sorgfulle stranda — aa framleies
