fremspringende landtunge? Da vil det hele passe fortrinlig; også våre observasjoner stemmer da godt. Nordenskiöld har kan hende funnet sitt sund og ment det var Taimyr Sund, mens det i virkeligheten var nytt, og han har sett Almqvists Øer, men ikke kunnet ane at Taimyr-øen lå utenfor dem? Det ser næsten ut som om det kunde være så. Men en slem hake er det at de russiske karter ikke anmerker noen øer rundt Taimyr-øen. Og det er utenkelig at noen kunde reise rundt her med slede uten å se alle disse små øer som ligger spredt omkring.
Om eftermiddagen blev kjelens vannstandsrør tett; vi måtte stoppe for å få det bøtt, og fortøiet derfor ved iskanten. Vi nyttet tiden til å fylle drikkevann. Vi fant en liten pytt på isen, som var så uanselig at vi mente det bare blev litt til å begynne med. Men den måtte ha «underjordisk» forbindelse med andre ferskvannsdammer på flaket, for den tok aldri slutt, hvor meget vi øste. Om kvelden stod vi op mot bunnen av en isbukt som strakte sig henimot den nordligste ø vi da hadde i sikte. Der var ingen gjennemgang videre. Den opbrutte drivis lå stuvet tett inn mot den ubrekkede land-is, så de umerkelig gikk over i hinannen. Vi kunde se øer enda lenger i nordøst. På luften så det ut som om der kunde være åpent vann i den retning også; derimot så det temmelig tett ut nordover, mens det mot vest skar sig en klare med åpent vann så langt en kunde se fra toppen. Jeg var litt i tvil om hvad det var å gjøre. Det gikk en råk enda et stykke op forbi nordpynten av nærmeste ø; men lenger i øst så det tett ut. Det var mulig en kunde bryte sig gjennem; men likeså lett kunde en bli fast, og jeg fant det fornuftigst å gå tilbake for å gjøre enda et forsøk på innsiden mellem disse øer og fastlandet – som jeg hadde vanskelig for å tro Sverdrup virkelig hadde sett om morgenen.»
Tirsdag den 29. august. «Fremdeles lite siktbart vær. Nye øer opdaget vi på tilbakeveien. Det gikk dårlig med Sverdrups høie land; det viste sig å være en ø, tilmed en meget lav en. Det er underlig hvordan det kan fortone sig i tåken. Jeg må huske på losen hjemme i Drøbak-sundet; de fikk med ett stort land for baugen, og der blev kommandert full fart akterover. Så nærmet de sig forsiktig – det var et halvt øsekar som lå og fløt.»
Efter å ha gått forbi en mengde nye øer og holmer kom vi inn i åpent farvann langs Taimyr-øen og dampet i stille vær gjennem
