denne kyst og like frem til vårt mål, drivisen nord for de Nysibiriske Øer. Alle mann blev purret ut, en bolle punsj med frukt og cigarer blev servert i salongen, som var festlig oplyst. Ved en slik anledning måtte der selvfølgelig en særlig høistemt skåltale til. Jeg grep glasset, og talen lød således: «Ja, skål da, gutter, og til lykke med Tsjeljuskin!» Så blev det spilt på orgel, mens jeg på ny gikk i tønnen for å kaste et siste blikk på landet. Den fjellhøide jeg hadde sett om kvelden viste sig nu å ligge på den vestlige side av halvøen. Lengere øst strakte en annen lavere og mere avrundet bergrygg sig sydover. Dette måtte være en som Nordenskiöld omtaler; utenfor der måtte efter hans beskrivelse selve nordpynten ligge; og nu var vi rett ut for Kong Oscars Bukt. Men jeg lette forgjeves i kikkerten efter Nordenskiölds varde. Jeg hadde den største lyst til å gå i land, men syntes ikke vi hadde tid. Bukten, som var isfri under «Vega»s besøk, var nu helt lukket av landfast vinter-is.
Ved Tsjeljuskins nordøstlige hjørne måtte vi om formiddagen stanse for drivisen, som syntes å nå helt til land foran oss. Efter den mørke luft å dømme så det ut til å være åpnere farvann igjen på den annen side av en ø vi hadde forut. Efter å ha vært i land og forvisset oss om at noen sund eller fjorder som gikk innenfor denne øen var helt lukket av fast is, gikk vi om kvelden på og brøt oss vei igjennem på utsiden av øen. Om natten drog vi så for damp og seil langs landet sydover. Det gikk strykende, og flere ganger under de stive vindbygene var farten oppe i 9 mil. Vi møtte en del is nu og da; men den gikk vi med letthet gjennem.
På morgensiden (11. september) fikk vi høit land forut og måtte forandre kursen til rettvisende øst, som vi holdt hele dagen. Da jeg kom på dekk om formiddagen, så jeg et deilig fjell-land innenfor oss, med høie topper og daler imellem. Det var første gang på hele reisen fra Vardø; og efter det ensformige lavland vi nu så lenge hadde fart langs, var det forfriskende igjen å se slike fjell. Med en bratt styrtning sluttet de mot øst, derfra strakte en ganske flat slette sig videre østover. Utover dagen tapte vi landet helt av sikte, og merkelig nok fikk vi ikke se det igjen, heller ikke Paulus- og Petrus-øene, enda vår kurs ifølge kartene skulde bære midt over dem.
«Tirsdag den 12. september. Idagmorges ved sekstiden blev jeg
