VINTERNATTEN
Det så ut som vi var kommet fast for alvor, og jeg ventet ikke
å få «Fram» løs av isen igjen før på den annen side av polen,
når vi nærmet oss Norskehavet. Det led alt langt på høsten; solen blev
lavere dag for dag, og temperaturen sank jevnt. Vinternatten nærmet
sig, den fryktede vinternatt. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å ruste
oss for den, og efterhånden blev da skibet, så godt det lot sig gjøre,
innrettet til et koselig vinterkvarter. Vi begynte å gjøre vårt til å sikre
det mot de herjende virkninger av kulde og drivis og andre naturmakter
der oppe, som det var spådd vi skulde bukke under for. Roret
blev tatt op for at det ikke skulde ødelegges under skruingene. Det
samme hadde vi tenkt å gjøre med skruen; men da den, sammen med
jernrammen den satt i, vilde styrke akterenden betydelig, særlig ror
stemmen, lot vi den sitte på sin plass. I maskinen fikk de det også
travelt; de enkelte maskindeler blev tatt ut, smurt, og lagt op for
vinteren, likesom sleider, stempler, aksler blev eftergått og omhyggelig
pusset. Det var med særlig omhu dette arbeide blev utført. Amundsen
stelte den maskinen som den skulde vært hans eget barn; både sent
og tidlig var han der nede og kjælte for den, og hvis noen ertet ham
med det, lyste det utfordrende i øinene hans, og vi visste at nu kom
det: «Ja, dere kan si hvad dere vil; men en slik maskin finnes det
ikke i verden, og det var både synd og skam om en ikke skulde ta sig
ordentlig av den!» Det gjorde han da også grundig; det gikk visst ikke
en eneste dag under alle de tre årene, vinter eller sommer, som han
ikke var nede og klappet den eller stelte litt med den.
I skibsrummet blev det ryddet op, så det kunde bli plass for et snekkerverksted der nede. Mekanisk verksted hadde vi i maskinen;
