Efter frokost gikk noen mann for å se til hundene, gi dem mat –
en halv tørrfisk eller et par hundekjeks til hver –, slippe dem, eller
hvad der nu skulde gjøres med dem. De andre gikk hver til sitt arbeide.
Efter tur hadde en av mennene uke i byssen; han skulde hjelpe
kokken med å vaske op, dekke på, og varte op ved bordet. Efter
frokosten måtte kokken selv straks gå i gang med forberedelsene til
middagen; rettene til den blev bestemt da, hvis de ikke alt var det
kvelden før. Noen av oss tok nu gjerne en tur på isen for å lufte sig,
gjøre iakttagelser over isforhold, skruing o. s. v. Klokken 1 samledes
alle mann til middag. Det var gjerne tre retter mat: suppe, en
kjøttrett og dessert, eller suppe, fisk og kjøtt, eller fisk, kjøtt og dessert,
eller stundom også bare fisk og kjøtt. Til kjøttretten var der alltid
poteter og grønnsaker eller makaroni. Jeg tror vi alle var enige om
at levemåten var god; den hadde neppe vært bedre hjemme, for manges
vedkommende heller dårligere. Derfor så vi da også ut som
gjøgriser; et par gjorde tilmed anstrengelser for å opelske en dobbelt
hake og en liten hengemave. Ved middagen blev der som oftest servert
kraftige historier og bokkøl. Efter middagen trillet de som røkte,
runde og mette ut i kabyssen, som foruten bysse var røkesalong; det
var nemlig ikke tillatt å røke i kahyttene uten ved festlige leiligheter.
Derute fikk de sig da en god røk, en prat, en del historier, ofte også
en varm disputt. Derefter kom nok for de flestes vedkommende en
liten lur. Om eftermiddagen gikk igjen enhver til sitt arbeide, inntil
vi atter samledes til kveldsmaten klokken 6, da dagens offisielle arbeide
var forbi. Kveldsmaten bestod av omtrent det samme som
frokosten, bare at vi alltid hadde te til drikke. Efter maten blev der igjen
røkt i byssen, mens salongen blev forvandlet til en taus leseklubb.
Det verdifulle bibliotek, som gavmilde forleggere og venner av ekspedisjonen
hadde beriket oss med, var i flittig og uavbrutt bruk. Hvis
de edle givere hadde sett oss om kveldene deroppe, når vi var samlet
rundt om bordet med hodene begravet i bøker og billedverker, og de
hadde kunnet fatte hvor uvurderlige disse ledsagere var for oss, så
vilde de visst ha fått god lønn i følelsen av at de hadde øvet en stor
velgjerning, og ikke gjort minst til å forvandle vår «Fram» til en fruktbar
oase i den store isørken. Henimot klokken 1/2 8 eller 8 kom kortene
eller andre spill frem, og med dem blev det fortsatt til langt ut
Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/131
Denne siden er ikke korrekturlest