stor renselsesfest, efter de pinligste antiseptiske forskrifter. Hver mann måtte avlevere sine gamle klær fra innerst til ytterst, blev vasket, fikk nytt på fra topp til tå. Alt det gamle, skinnfeller og slikt iberegnet, blev forsiktig båret på dekk og opbevaret der hele vinteren over. Dette var for sterk kost også for disse dyr. Op til 53° kulde kunde de ikke klare, og vi merket ikke mere til dem. Det var nok ikke uten grunn at lusen i gamle dager, den gang hun kunde tale, pleide å si:
«E vil hell kokast i sju lute,
hell e vil ligg’ ei vinternott ute.»
«Fredag den 6. oktober. Koldt; ned til ÷ 24° C. Vi har idag begynt med å rigge istand vindmøllen. Isen er skrudd op en del nord for «Fram»s akterende. Da hundene må fryse ved stadig å stå bundet uten å røre sig, slapp vi dem løs i eftermiddag, og vil nu forsøke å la dem gå fri. De begynte naturligvis med slagsmål, og en del forrevne stakkarer drog sig hinkende fra slagmarken; men ellers var der stor glede; de hoppet og sprang og rullet sig i sneen. – Intenst nordlys i kveld.»
«Lørdag den 7. oktober. Koldt fremdeles, og samme nordlige vind vi har hatt i alle disse siste dager, – jeg er redd for vi driver langt sydover nu. Allerede for et par dager siden gav observasjonene 78° 47’ n. br. Det var 16’ sydover på mindre enn en uke. Det er vel meget; men vi får ta det igjen, vi må nordover. Nu bærer det bort fra hjemmet, veien blir lenger; men snart bærer det vel nærmere igjen. – Disse drømmeglødende kvelder – for et dyp av skjønnhet, med en understrøm av uendelig klage! Den svunne sol kaster sin vemodige glød inn i ensomheten. Det er naturens salme som fyller rummet tung av sorg over at all dens skjønnhet spredes dag efter dag, uke efter uke, år efter år, over en død verden. Hvorfor? Solnedgangen har alltid vemod, også hjemme. Derfor er den her så kjær, og så usigelig mere vemodig. Rødt brennende blod i vest mot den kolde, kolde sne. Ja havet der hjemme ved soleglad – også dette er jo havet, havet stivnet i lenker, i døden, og snart forlater solen oss, og vi blir tilbake i mørket. «Og jorden var øde og tom» ... Er dette det hav som skal komme?»
«Søndag den 8. oktober. Vakkert vær, tok en skitur vestover, og
