etter alle beregninger skulde vært der. Om eftermiddagen gikk så Scott-Hansen og jeg avsted efter binnen. Vi så, hvad jeg hadde ventet, at hun var kommet tilbake og hadde fulgt efter datterens likferd et stykke, men så var hun dradd østover, og da mørket falt på, tapte vi slagene i noe ny skru-is. – Det eneste vi har å beklage ved dette bjørnebesøket, er at to hunder, «Narrifas» og «Reven», er forsvunnet; formodentlig rømte de avsted i redsel da bjørnefølget først viste sig i hundeflokken. De kan jo være skamslått; men jeg har ikke sett noe som tyder på slikt.»
«Mandag den 16. oktober. Observasjonene den 12. satte oss på 78° 5' n. br. Stadig sydover! Dette er næsten nedslående. – De to flyktninger kom tilbake idag morges.»
«Tirsdag den 17. oktober. Noe over midnatt skrudde det sterkt, og mellem 11 og 12 i formiddag fikk vi en voldsom skruing; efter den tid har det slakket litt igjen.»
«Onsdag den 18. oktober. Som meteorologen, Johansen, idag morges var oppe og leste av termometrene, la han merke til at hundene, som nu står bundet på dekket, gjødde påfallende ned mot isen. Han bøide sig utover rekken, akter ved roret, og så en bjørnerygg under sig like inne ved skuteveggen. Avsted bar det efter børsen, og med et par skudd veltet han dyret overende. På sporene så vi siden at den hadde undersøkt alle søppelhaugene rundt skuten. – Litt senere på morgenen var jeg på isen. Scott-Hansen og Johansen holdt på med noen magnetiske observasjoner sør for skuten – det var vakkert vær med solskinn. Jeg var nettop ved en klare et stykke forut, og holdt på med undersøkelser over ny-isens dannelse og vekst, da jeg hørte et skudd ombord. Jeg vendte mig, og fikk se det siste skimt av en bjørn som hoppet avsted bort imot skrukossene. Hendriksen hadde fått øie på den fra dekket; den kom marsjerende rakt på skuten. Men da den bare var noen skritt borte, fikk den se Scott-Hansen og Johansen, og satte så kurs rett mot dem. Imens hadde Hendriksen hentet børsen, men klikket flere ganger, det vilde slett ikke brenne av. Han har en ulykksalig hang til å smøre mekanismen så vel med vaselin at fjærene går som i grønnsåpe. Endelig brente det. Kulen gikk tvers gjennem bogen og bringen på bjørnen; den reiste sig på to, fektet i luften med for labbene, kastet sig om og sprang unda, for å falle efter en 30 skritt;
