hentet sig den nærmeste hunden og rent avsted med den. Når den så har ett verste sulten av sig, er den kommet igjen for å hente nr. 2, og slik hadde vel udyret fortsatt, om det hadde fått lov, til hele dekket var ryddet. Kan hende den så var kommet ruslende ned gjennem trappen og hadde vinket med «kalde handa» inn i byssa til Juell. Det må ha vært hyggelig for «Svarten» å stå der bundet i mørket og se den komme krypende inn av svalkelemmen ved siden av sig.
Da jeg gikk ned efter denne bjørnekommersen, sier Juell i byssedøren: «Ja, nu kommer vel «Kvikk» med ungene sine idag; for det er jo gjerne slik her ombord, at det som hender kommer klumpet sammen som sneen under jul.» Ganske riktig, om kvelden mens vi satt i salongen, kom Mogstad, som gjerne var bikkjefut, ned og meldte at nu var den første ungen kommet. Snart en til; så enda én. Det var litt balsam i såret. Hun har fått sig en god varm kasse, klædd med skinn, oppe i gangen om styrbord; det er så varmt at hun ligger og svetter der oppe, og vi har håp om at ungene kan leve op, enda det er 30° kulde ute. – Ikveld synes alle mann å ha fått betenkeligheter ved å gå uten våben på isen. Våre bajonettkniver kommer frem; selv forsyner jeg mig også med slik en kar. Jeg må si jeg var fullstendig trygg for at vi ikke skulde møte bjørn her oppe så langt nord midtvinters; det har knapt falt mig inn, når jeg har gått lange turer uten så meget som en pennekniv i lommen, at her skulde være utsikt til noen oplevelse av den art. Men efter Peders erfaring later det til at det kunde være like så godt iallfall å ha en løkt å slå med; den lange bajonettkniven skal såmenn få være med herefter.»
Siden ertet de ofte Peder med at han skrek så stygt da bjørnen hugg ham. «Hm – skreik!» sa han; «æg undrast om ikkje fleire hadde skrikje æg. Æg mælte skritta etter di karann som va så rædd for å skræmme bjønn, dæ va sju alne mella kvart steg!»
«Torsdag den 14. desember. «Nu Mogstad, hvor mange hvalper har De nu?» spurte jeg ved frokosten. – «Nu er det fem.» Men en stund efter kom han ned og sa at det var minst tolv. Gud forbarme sig, det var kontant valuta for tapet! Men det som næsten var likeså hyggelig, var Johansens melding om at han kunde høre den savnede hunden hyle langt borte på isen i nordvest. Flere av oss gikk op og lydde. Jo, vi hørte den godt alle sammen. Men det var som den satt
