stygge tanngaren utenom. Sverdrup stod oppe på dekket og så på; det var slikt tindrende måneskinn. Hjertet hoppet i livet på ham, han ventet hvert øieblikk å høre gleksen sin smelle igjen. Men bjørnen ristet mistenksomt på hodet, firte sig forsiktig ned på fire igjen, snuste omhyggelig på ståltrådlinen som saksen var festet med, fulgte langsmed linen bortover isen til der den var gjort fast rundt et svært isstykke; det gikk han omkring og så hvor sinnrikt det var anlagt alt sammen, fulgte så linen langsomt tilbake igjen, reiste sig som før med labben på siden av galgen og glodde enda engang stilt og lenge på sakseinnretningen, ristet atter på hodet og tenkte vel: «Dette har de fule fantene stelt godt istand til mig.» Nu strøk den bortover til skuten igjen. Da den var på 60 skritts avstand fra baugen, smalt Peders børse. Bjørnen seg litt ihop, men spratt til igjen og la på sprang. Litt efter fyrte Jacobsen, Sverdrup og Mogstad; og så falt bjørnen bortimellem noen iskoss. Den blev straks flådd, og da var det ikke hull efter mer enn en kule i skinnet – den hadde gått tvers igjennem dyret bak bogen. Alle tre, Peder, Jacobsen, Mogstad, gjør nu fordring på den kulen; Sverdrup har frafalt sitt krav, da han stod akterut på halvdekket. Men da bjørnen falt like efter hans smell, ropte Mogstad: «Der gav jeg den det!» Jacobsen bante på det var han som traff, og Bentsen, som stod og så på, er villig til å stå frem når som helst og avlegge ed på at det var Peders kule som drepte den. Om dette viktige punkt kunde de ikke komme til enighet under hele ferden.
Deilig måneskinn. Skruing i forskjellige retninger. Idag bragte vi vår beholdning av bomullskrutt, kanon- og riflekrutt op på dekket. Det er mindre trygt å ha det i rummet; blir det ildebrand eller noe slikt, kunde skutesiden bli blåst ut og vi gå til bunns før vi fikk tid til å blunke. Noe satte vi på bakken og noe på kommandobroen; derfra er det da lett å velte det på isen i en fart.»
