fryktelig. Vi befinner oss alle meget vel ved den; skjønt det hender jo stundom når det er sterk vind, at en og annen ikke spaserer så langt som ellers, og kanskje også må snu om for kulden; men da er han også meget tynnklædd, uten spor av vindklær. I kveld er det ÷ 51,2° og 4,4 m. NNO-vind. Sterkt nordlys fra syd. Det er alt en meget merkbar demring av solen selv ved midnatt nu.»
«Onsdag den 14. mars. I kveld begynte hundene plutselig å gjø, og vi trodde sikkert det var bjørn. Sverdrup og jeg tok våre børser, slapp «Ulenka» og «Pan» og drog avsted. Det var adskillig demring av dagen ennu og dessuten begynnende måneskinn. Ikke før var hundene på isen før de for avsted vestover som to raketter, og vi efter så fort vi orket. Da jeg skulde hoppe over en råk, trådte jeg gjennem isen med det ene benet til over kneet. Rart nok blev jeg ikke våt til skinnet, enda jeg bare hadde finnsko og vadmels-legger på; men i denne kulden (÷ 39°) fryser vannet i det kolde tøiet før det får trengt igjennem; det blir et ispanser utenpå, som næsten varmer. Ved en råk langt borte opdaget vi til slutt at det ikke var bjørn hundene hadde fått vær av, men en hvalross eller en sel; vi så huller efter hodet dens i ny-isen på flere steder. Merkelig til skarp lukt disse hundene har: det var over 1000 m. fra skuten, og dyret hadde bare hatt litt av snutespissen over isen. Vi var ombord efter harpun, men fikk ikke se så meget som et skimt av dyret, enda vi gikk flere ganger op og ned langs råken. Under dette kom «Pan» i sin iver for nær råk-kanten og falt i vannet. Isen var så vidt høi at han ikke kunde komme op igjen av sig selv, og hadde jeg ikke vært der og dradd ham op, er jeg redd for han hadde druknet. Nu ligger han her i salongen og koser og tørker sig; men heller ikke han blev våt inn til skinnet, enda han var en god stund uti; de innerste ullhårene i den tette raggen hans er tørre og varme. Hundene synes ellers det er en fest å komme her ned; det er ikke så ofte det går på. De svinser rundt i alle kahyttene og ser sig om, til de finner en lun krok å ligge i.
Deilig vær, omtrent stille, tindrende klart og måneskinn. I nordrødmen av kvelden; over sydhimmelen nordlys, snart i flammende spyd-rekker, snart som et sølvslør som flagrer i rike folder for vinden, hist og her med røde stenk. De blir alltid nye, disse vidunderlige nattstemninger, og alltid tryllebinder de sjelen.»
