karene holdt på å kare sig ut av køiene efter middagsluren, stanset hele kverna med et rykk. Vi op – den ene vingen tvert av! Skruen i festet innerst var gått, og så hadde vingen slått imot stillaset, slått ut et stykke av stillas-stokken, knekket sig selv, og brukket ut et stort stykke av drivhjulet som bremsen var festet på. Vingestykket var fart et helt børseskudd bortover isen. Det blir en vanskelig sak å få reparert den; men den må istand, og vårt håp står nu til smeden Lars.»
Fredag den 6. april skulde der inntreffe en begivenhet, som vi alle så frem til med spent forventning; der skulde være solformørkelse. «Scott-Hansen hadde i løpet av natten regnet ut at formørkelsen skulde begynne omtrent kl. 12,56. Det gjaldt å få en god observasjon av den, så vi kunde få nøiaktig kontrollert våre kronometre. For å være sikre stillet vi op instrumentene – den store kikkert og vår store teodolit – lang tid i forveien, og begynte straks å iaktta solen. Scott-Hansen, Johansen og jeg selv byttedes om å sitte fem minutter hver ved instrumentene, stirre på solranden, og vente på at der skulde vise sig en skygge på den vestlige underkant av den; imens stod en med klokken. I to stive timer holdt vi det gående på denne vis uten at noe hendte. Så nærmet det spennende øieblikk sig, da skyggen efter beregningen skulde komme. Scott-Hansen satt ved den store kikkerten; han syntes at det begynte å bevre noe ved solranden, og 33 sekunder efter ropte han og Johansen samtidig: «Nu!» Klokken var 12t. 56 m. 7,5 s. Det var syv og et halvt sekund efter den tid vi hadde regnet ut. En stor tilfredsstillelse for oss alle, ikke minst for Scott-Hansen; det viste at våre kronometre er i fortreffelig stand. Litt efter litt tok solskinnet følelig av, og vi gikk ned for å spise middag. Ved to-tiden var formørkelsen på sitt høieste; selv nede i salongen kunde vi da se hvorledes dagslyset var svunnet. Efter middag observerte vi også det øieblikk da formørkelsen endte og den mørke måneskive slapp solens rand.»
«Søndag den 8. april. Igår morges, som jeg lå og tenkte på å stå op, hørte jeg med ett raske fotslag av en som sprang over halvdekket ovenpå; like efter av en til. Det lå noe i trinene som uvilkårlig bragte mig til å tenke på bjørn, og jeg hadde en svak forestilling om at jeg burde springe av sengen, men blev liggende og lye om der ikke skulde komme skudd. Nei, jeg hørte ingenting, og fortsatte mine drømmer. Da kom Johansen styrtende ned i salongen og ropte at
