Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/240

det lå to bjørner halvdøde eller heldøde på isen ved storkosset aktenom skuten; han og Mogstad hadde skutt dem, men hadde ikke mere patroner. Flere mann grep børser og rente op. Jeg ruset i klærne, kom op, og forstod at bjørnene hadde tatt flukten, jeg kunde se de andre forfølge dem bortover isen. Mens jeg holdt på å spenne skiene på, kom de tilbake for å få noe mer på sig før de satte efter. I vei drog jeg da, alt hvad skiene vilde bære, frem over sletter og skrugarer. Snart var jeg på slagene – litt blod i dem her og der i begynnelsen. Det var en binne med unge, og da jeg trodde de var hårdt såret – binnen hadde jo stupt flere ganger efter Johansens første kule – tenkte jeg det skulde være en lett sak å nå dem igjen. Flere hunder var dradd foran mig på sporet. Det bar i vei i nordvestlig retning, skuten sank dypere og dypere under synsranden, og jeg svettet mer og mer i solskinnet. Sneflaten glitret med sin evindelige hvithet foran mig og bak mig og trettet øiet, og bjørnene kom jeg like nær. Den utsikt jeg kunde ha til å nå dem gjorde hundene sitt beste for å ødelegge; de var hissige nok til å skremme bjørnene, men ikke til å gå ordentlig på og sette dem. Snart kom skodden og skjulte alt omkring undtagen bjørnesporene, som stadig viste vei forover; snart vek den igjen, og solen skinte klart som før. «Fram»s rigg var for lenge siden svunnet bak horisonten; men enda holdt jeg det gående. Men litt efter litt begynte mattheten og sulten å gjøre sig gjeldende – i hasten hadde jeg ikke fått frokost engang – og til slutt måtte jeg bite i det sure eple og vende hjemover igjen uten bjørn. «– På veien kom jeg forbi et merkelig iskoss. Det var omkring noen og tyve fot høit (jeg fikk ikke målt det helt til toppen); midten av det var falt ned, sannsynligvis under en skruing; resten dannet nu en praktfull triumfbue av det hviteste marmor, som solen glitret i med all sin glans. Var den reist over mitt nederlag? Jeg var oppe på den for å se efter «Fram»; men ennu fikk jeg nok gå et stykke før riggen viste sig over isranden. Det var først klokken halv seks om eftermiddagen jeg nådde ombord igjen, sliten og sulten efter et døgns faste og den lange uventede mosjon. Så fortreffelig som maten smakte! – Mens jeg var borte, hadde flere av de andre dradd efter med slede for å trekke hjem bjørnene jeg skjøt. Men de var knapt kommet så langt som dit hvor fektningen begynte før Johansen og Blessing, som var foran, fikk se to nye