Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/309

Denne siden er ikke korrekturlest

nu om dagen, og duren lyder temmelig sterkt, da isen er blitt koldere. Den høres lang vei – en underlig dur, som måtte være hemsk for den som ikke visste hvad det var.

En deilig skitur ved fullmåne. – Er livet lidelse? Skulde det være en lidelse å fare som et stormvær, med alle hundene hoppende omkring sig, henover de endeløse is-vidder gjennem denne natt i den friske knistrende kulde, mens skiene glir henover den glatte skare, så du knapt kjenner at du rører jorden, og med stjernene hengende høit oppe under det blå loft. Det er egentlig mer enn en har lov til å vente av livet; det er et eventyr fra en annen verden, fra et liv som skal komme. Og så å vende hjem til sitt lune arbeidsrum, få kveiket på kaminen, tendt lyset, stoppet en pipe, og så krype op i sofaen, og sende drømmer ut i verden på de hvirvlende røkskyer – er det lidelse? Slik kan jeg gripe mig i å sitte og stirre inn i kaminen lange stunder, og drømme mig bort – en nyttig måte å anvende tiden på! Men rulle gjør den da, og umerkelig, til virkelighetens is-gufs med ett stryker drømmene ut, og jeg sitter her midt i forlattheten, og nervøst tar fatt på arbeidet igjen.»

«Onsdag den 14. november. Hvor forunderlige de er, skiturene gjennem den tause natur! Rundt omkring utover brer isflatene sig overgydt av månesølvet, hist og her mørke kolde slagskygger av kossene, hvis sider gir et dempet gjenskinn av demringen; ytterst ute en mørk linje rundt horisonten av den opskrudde is, ovenover en eim av lett sølvdis, og så høiere op den uendelige dyp-blå stjernehimmel, hvor fullmånen seiler i eteren. Men i syd er der et svakt skinn fra dagen, lavest nede det mørke glødende røde, lenger oppe den klare gule og blekgrønne bue, som svinner mot det blå i høiden. Det hele er en eneste ubeskrivelig ren harmoni. Stundom kommer det en trang over en til å opløse denne natur i toner; de alene kunde gi dens vesen. Hvilke veldige enkle akkorder vilde det ikke bli! – – Hvad er vår forskning og forstand midt i dette uendelige?»

«Fredag den 16. november. Om formiddagen gikk jeg en skitur i måneskinnet med Sverdrup, og talte for alvor om våre utsikter med hensyn til driften, og om ferden jeg tenker på til våren over isen nordover. Om kvelden drøftet vi spørsmålet nærmere inne i hans