meget an på hurtighet som at farkosten var sterk og lett å føre med sig, og i stand til foruten oss selv å rumme proviant og utrustning for en lengere tid. Hadde vi gjort kajakkene lengere og smalere, vilde de ikke bare blitt tyngre i forhold til bære-evnen, men også mere utsatt for å lide skade ved transporten over den ujevne is. Som de var passet de ypperlig for vårt bruk. Når vi lastet dem godt, kunde vi føre med oss utrustning og proviant for minst tre måneder til oss selv, og en del hundeproviant; vi kunde vel på kjøpet ha en hund eller to på dekket. Forresten var de i alt vesentlig som eskimo-kajakker, med helt dekk, og et hull i midten for mannen. Hullet var på eskimovis omgitt av en tre-ring; over den kunde vi smyge nederkanten av vår selskinnspels, som var innrettet til det, så forbindelsen blev fullstendig vanntett. Når vi så surret pelsen rundt om håndleddene og ansiktet, kunde sjøen gå helt over oss uten at vannet kom inn i kajakken. Slik måtte vi være rustet for det tilfelle at vi kom til å sette over åpne havstrekninger, mot Spitsbergen, eller, om vi valgte den annen vei, mellem Franz Josefs Land og Novaja Semlja. Foruten dette hull i midten var der også for og akter nær stevnene noen små luker, til å stikke hånden ned igjennem for å kunne ordne og stuve provianten og utrustning en inne i kajakken, og for med letthet å hente hvad en nettop kunde ha bruk for, uten å behøve å ta ut hele lasten gjennem midthullet når en skulde ha noe som lå ute i endene. Disse lukene kunde også lukkes vanntett til. For å få duken helt vanntett vilde det ha vært heldigst å innsette den med limvann og derefter male den utvendig med almindelig oljemaling; men på den ene side var det forbundet med for store vanskeligheter å utføre et slikt arbeide i den kulde vi hadde (i skibsrummet var det ÷ 20° ), og på den annen side var jeg redd for at malingen vilde gjøre duken for hård og sprø, og følgelig lett å stikke hull på under transporten over isen; derfor foretrakk jeg bare å innsette den med en blanding av fast parafin og talg, hvilket dog ikke viste sig fullt hensiktsmessig. Herved blev kajakkene noe tyngre, så de alt i alt kom til å veie omkring 18 kilo hver.
Så lot jeg lage særegne kjelker til turen, smidige og sterke, beregnet på å stå de hårde prøver som en ferd med hunder og tung last over ulendt drivis vilde utsette dem for. To av disse kjelkene fikk omtrent samme lengde som kajakkene, omkring 3,6 m. Med klærne gjorde jeg
