sterkere enn inatt. Også noe senere ristet det; det har vel vært skruing akterut; men vi kunde ikke høre noe for stormen. Merkelig med denne skruingen; – en skulde tro den snarest måtte skyldes denne vinden; men den kommer allikevel temmelig regelmessig, skjønt det ikke er springflod ennu, ja da den begynte for noen dager siden, var det nærmest nippflod. Foruten igår og inatt hadde vi skruing torsdag formiddag klokken halv ti og halv tolv. Den var så sterk at Peder, som holdt på ved loddehullet, sprang op flere ganger; han trodde isen vilde sprekke under ham. Det er rart med det: nu vi har vært i ro så lenge, blir en næsten nervøs når «Fram» får disse dunkene, og en kjenner alt riste som under sterkt jordskjelv.»
«Søndag den 23. desember. Samme vind. Og den blåser like frisk, oppe i 13 og 14 m. Det fyker og ryker ute, så en ingen vei ser, og mørkt er det. På dekket akterut ligger dype snefonner om ratt og relinger. En har virkelig inntrykket av en vinter langt nordpå når en kommer op nu. Med grøssing og en lun følelse av at det er godt ikke å skulle ferdes ute i slikt vær dukker en inn gjennem teltdøren og ned i sin lugar for å krype i sin varme køi – – Men snart kommer vel vår tur til å ta det op, både dag og natt, i slikt vær også, enten vi vil eller ikke. I formiddag kom Pettersen, som har hatt vakten med hundene denne uken, ned i salongen og bad om ikke en vilde følge ham på isen med en børse; der var visst bjørn. Peder og jeg gikk. Men der var ingenting å opdage; hundene sluttet å gjø da vi kom, og begynte å leke med hverandre. Men Pettersen hadde rett – et «rysligt oväder» var det. Det var mest så en mistet pusten når en satte ansiktet mot vinden, og snestøvet gjøv i nese og munn. Skuten øinet en ikke, bare en kom få skritt bort, så det var ikke rådelig å fjerne sig langt; og stumpe gjorde en over alle de skavler og koss som fantes, snart red en oppe på en skavlkant, snart stupte en ned i et hull.»
«Torsdag den 27. desember. Igjen jul, og så langt fra hjemmet. Hvor trist og grått det er! Og like fullt er jeg ikke tungsindig. Jeg er snarere glad; det er som jeg venter på noe stort som ligger gjemt i fremtiden. Efter lange tider av uvisshet øiner jeg enden på den mørke natt. Ingen tvil lenger om at alt skal lykkes, ingen tvil lenger om at ferden ikke var forgjeves og tiden ikke bortkastet, at vi ikke skal skuffe forhåpningene. En opdagers lodd er kanskje hård og hans liv fullt av
