skuffelser, det sier jo alle; men så er det også fullt av skjønne stunder, stunder da han øiner manneviljens og mannetroens seier, da han skimter lykkens og fredens havn.
Dette er den annen jul dypt i nattens ensomhet, i dødens rike; lenger nord og dypere inne enn noen forhen har vært. Det er noe selsomt ved tanken. Og så er det altså siste jul ombord i «Fram». Det er næsten vemodig å tenke på – hun er som et hjem en har fått kjær; kanskje skal kameratene tilbringe enda en jul her, kanskje flere, uten oss som drar fra dem midt i ensomheten. Den har gått stilt og hyggelig, denne julen, og alle ser ut til å trives vel. Det bidrog sikkerlig ikke minst til gleden at vinden bragte oss 83-graden i julegave. Lykken var denne gang varigere enn jeg hadde ventet; vinden holdt sig fremdeles frisk mandag og tirsdag; men litt efter litt løiet den av og gikk over til nordøst. Igår og idag er det blitt nordvest.
Julekvelden blev naturligvis helligholdt med stor spisning. Der var en imponerende opdekking av julebakst: Fattigmannsbakkels, hjortetakk, honningkake, makroner, søsterkake, og hvad det nu alt var, foruten konfekt og slikt. Og så hadde Blessing og jeg arbeidet i vårt ansikts sved om dagen og frembragt den opsiktvekkende «Polar-Champagne 83-graden», som i det minste vi to mente å ha full grunn til å være stolt av, et produkt laget av polaregnenes edle drue, molten. De andre lot sig den også smake, og det var ikke få skåler som blev utbragt i denne edle saft. En mengde illustrerte verker var lagt frem; der var musikk og historier og sanger og munterhet.
Juledagen bragte naturligvis en fin middag. Om kvelden spilte Mogstad fiolin, og Pettersen blev så elektrisert at han både danset og sang for oss. Han røper et virkelig betydelig talent som komiker, den mann, og har avgjort anlegg for balletten. Det er forbausende for en allsidighet han mer og mer åpenbarer. Det blev stort ball; Scott-Hansen og jeg måtte være damer. – –
For hver dag som gikk med rykende vind fra SO og siden OSO og O, var vi blitt mer og mer nysgjerrige på hvor langt vi var kommet; men det var stadig overskyet og stadig snefokk, så vi ingen observasjoner kunde få. Vi var på det rene med at vi måtte være kommet et godt skubb nordover, men hvor langt forbi 83° kunde jo ingen vite. Da blev det plutselig ropt på Scott-Hansen juledags eftermiddag at nu så
