baugen strakte en veldig skrugar sig langs råken. Der var nettop en voldsom skruing. Det raslet og durte og knistret hele veien bortefter; så minket det litt og kom i regelmessige sett som efter en bestemt takt; tok så på å dure jevnt igjen. Det så ut til å være mest nyere råk-is som hadde dannet gåren; men der var også adskillige svære is-stykker i den. Den marsjerte langsomt, men sikkert fremover mot skuten; isen brotnet under den et godt stykke innover og blev litt efter litt trådt under av gåren. Flaket omkring oss er også sprukket nærmere skuten, så den klumpen vi nu ligger i begynner å minke. Jeg vilde nødig ha den skrugaren inn under nesen på «Fram»; den kunde snart brekke noe i stykker. Det er vel ikke stor utsikt til at den når så langt; men for sikkerhets skyld har jeg gitt ordre til vaktmannen at han må holde utkikk med den, og hvis den skulde komme eller isen skulde sprekke under oss, da skal han purre mig. Sannsynligvis stanser det nu snart, da det vel har holdt på i flere timer. Nu, et kvart før 1 inatt, gav det igjen noen voldsomme støt i «Fram», og gjennem tutingen i riggen kan jeg høre skrueduren utefra her jeg ligger i køien.»
«Onsdag den 2. januar 1895. Aldri har jeg noe nyttår hatt så underlig en følelse som denne gang. Det kan ikke slå feil at året vil bringe betydningsfulle ting, kanskje bli et av de merkeligste i mitt liv, enten det nu fører til seier eller til undergang. Årene kommer og går og rinner en forbi her oppe i denne is-verden, og en kjenner dem ikke; vi vet ikke mere hvad disse år har bragt menneskeheten enn hvad de kommende bærer i sitt skjød. I denne tause natur skjer intet; alt er hyllet i mørke, ikke annet å se enn tindrende stjerner, uendelig langt der ute i den kolde natt, og så de flagrende nordlys. Det er så vidt en kan skimte «Fram», som hun med sin mørke rigg rager op fra det dunkle øde mot lysvrimlen; i dette endeløse dødens rike forsvinner hun som en usynlig prikk. Men under hennes dekk er det et lunt og kjært hjem for tretten mann, som ikke skremmes av dette rikes majestet. Der nede pulserer livet fritt, mens det utenfor i natten ikke er annet enn død og taushet, bare nu og da med lange mellemrum avbrutt av en voldsom skruing, trekninger i isens veldige kjempelegeme. Det lyder uhyggelig truende i den store stillhet; en føler det som demoniske krefter er nær, jotner og rimturser, – det kan komme til kamp hvad øieblikk som helst; men en skjelver ikke for den.
