i tak; sett på sprekkene, hvorledes de dannes og utvider sig rundt skuten; hørt på hvordan det knaker og spraker i isen under føttene; og jeg har ikke hatt synderlig lyst til å gå til køis før jeg så «Fram» helt løs. Nu mens jeg sitter her, hører jeg det setter igjen og durer og skruer der ute, og stadig vet jeg den gåren siger nærmere. Det er en merkelig skruing også, som aldri vil holde op, – jeg synes ikke der er noe mer å gjøre, alt er nu bragt i stand til å gå fra borde, om det skulde trenges, idag er klær og fottøi tatt frem og lagt ferdig i sekker til hver mann.
Klokken er over ett, og jeg tror det fornuftigste vilde være å legge sig til å sove. Vaktmennene har ordre til å vekke mig straks skrugaren når «Fram». Det er et hell at vi nettop har fått månen, så vi kan se noe av all vederstyggeligheten. I forgårs kom den første gang over horisonten, igår lyste den litt, og idag har vi den hele døgnet rundt, – en heldig tingenes orden. Nei, klokken er straks to, nu vil jeg sove. Det skruer sterkere igjen der ute, hører jeg.»
«Lørdag den 5. januar. Jeg sov trygt, bare våknet en gang inatt og hørte det skure og skrue og riste til jeg sovnet igjen og blev vekket halv seks imorges av Sverdrup med den beskjed at nu hadde skrugaren nådd «Fram» og kom settende nokså sterkt på, jevnhøi med rekkene. En skulde ikke lenge være i tvil om det; for ikke før åpnet jeg øinene, før jeg hørte dunderen der ute av isen, det var som dommedag var kommet. Jeg skvatt op. Det var ikke annet for enn å purre alle mann, og begynne å frakte alt vi ennu hadde igjen av proviant og slikt på isen, og dernæst å legge alle skinnklær og annen utrustning ferdig på dekk, så det kunde kastes over bord i en fart. Dermed gikk dagen, mens isen holdt sig rolig. Til sist blev motorbåten, som hang i davidene om babord, låret og slept bortover mot «Storkosset». Så om kvelden klokken åtte, da vi trodde det hadde gitt sig, begynte det igjen å dundre løs, og nu verre enn før. Jeg sprang op. Sne- og ismassene veltet sig høit over rekken midtskibs og innover teltet. Peder, som også kom til, grep en spade og sprang forover utenpå teltet til forkant av halvdekket og stod midt oppå ishaugen og spadde, da jeg kom efter for å se hvordan det så ut. Jeg så mere enn jeg ønsket; det var håpløst å kjempe mot den fiende med spaden; jeg ropte Peder tilbake, og sa vi fikk se til å berge alt på isen. Ikke før hadde jeg ropt ut til ham
