Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/345

før det satte på igjen enda voldsommere; og «han tok både mæg og spa'n og kasta f. ... i vold», sa Peder, og lo så det klukket i ham. Jeg sprang tilbake inn på dekket; på veien møtte jeg Mogstad, som også kom settende med spade; han blev sendt tilbake. Da jeg sprang forover under teltet for å nå nedgangen, så jeg hvordan telt-taket buktet sig ned over hodet på mig under vekten av ismassene som blev veket inn over det, og i rekke og skanseklædning braket det, så jeg hvert øieblikk ventet å se isen bryte innigjennem og sperre gangen. Da jeg kom ned, ropte jeg alle mann på dekk; men når de gikk op, sa jeg, måtte de ikke gå ut døren om babord, men gjennem bestikklugaren og ut om styrbord. Først måtte alle sekker bringes op fra salongen, og derefter skulde vi ta dem som lå på dekket. Jeg var nemlig redd for at hvis døren om babord ikke blev holdt lukket, kunde isen, om den med ett skulde sprenge rekker og telt, bryte inn over dekket, inn gjennem døren, fylle gangen og rause ned over trappen og så sperre oss inne som mus i en felle. Visstnok var maskinopgangen gjort klar for det tilfelle; men det var et trangt hull å komme op igjennem med svære sekker, og ingen kunde vite hvor lenge det hullet vilde holde sig åpent, når isen først kom for alvor. Jeg sprang igjen op for å slippe hundene ut; de var innesperret i «Castle-garden», et innelukke på dekket langs rekken om babord. De hylte jammerlig under det truede telt, hvis snemasser vilde styrte ned og begrave dem i samme øieblikk seilduken gav svikt. Stengslet hugg jeg over med en kniv, rev grinden op, og ut fór de fleste det forteste de vant gjennem lenselemmen om styrbord. Imens begynte karene å slepe sekkene op. Det var unødvendig å be dem skynde sig; det gjorde isen, som dundret mot skibssiden så en måtte tro at alt vilde gi efter. Det var et forvirret hurlumhei i stummende mørke; for som toppunkt på alt hadde styrmannen i farten fått slukket løktene. Jeg måtte igjen ned for å få noe på benene; finnskoene mine hang på tørk i byssen. Da jeg kom der, tok isen i på det verste, og det smalt i halvdekksbjelkene over hodet på mig, så jeg mest tenkte at nu kom det rausende ned alt sammen. Snart var salongen og lugarene tomme for sekker, og dekket med, og vi gikk i gang med å frakte det bortover isen. Det buldret og braket mot skibssiden, så en mest ikke fikk ørenslyd; men vårt arbeide gikk raskt og godt, og ikke tok det lang tid før alt var i sikkerhet.