Mens vi holdt på å lange sekker og dra avsted med alt, hadde
endelig skruingen stanset, og det blev rolig igjen. Men for et syn! «Fram»s
babords side var helt begravet under ishaugen; en så bare teltet rage
op av den. Hadde motorbåten hengt i davidene, som den gjorde for
et par timer siden, hadde den neppe undgått sin skjebne; davidene var
nu helt innesluttet av isen og sneen. Underlig med den båten: vann
og ild har ikke kunnet gjøre ende på den; nu har heller ikke isen greid
det, den ligger der borte på flaket med bunnen i været; et beveget liv
har den ført under stadig uhell – undres på hvad der næste gang
skal hende den.
Det var en livlig scene da det var på det verste, og vi mente det gjaldt om å få sekkene op fra salongen snarest mulig. Sverdrup hadde villet nytte tiden og ta sig et bad i byssen; han stod just i baljen uten klær, da han hørte mig rope alle mann på dekk ute i gangen. Dette var noe som ikke hadde hendt før, han skjønte det måtte være noe alvorlig på ferde, og så til å pille på sig klærne i en fart. Amundsen hadde nok også fått et inntrykk av at der var noe i veien. Han forteller han var den første som kom op med sekken sin; han hadde ikke forstått, eller hadde i forfjamselsen glemt, ordren om å gå ut gjennem styrbords dør, han rotet sig ut om babord og stupte i mørket ut over halvdekkskanten. Nu, det gjorde ikke noe, sa han, for det var han vant til; men da han fikk samlet sig igjen efter fallet og lå der på ryggen, torde han ikke reise sig op, for han syntes teltet og alt sammen kom ned over hodet på ham, og det var slik larm som om «Fram»s siste time var kommet. Da gikk det endelig op for ham hvorfor de skulde gå ut gjennem styrbords dør og ikke gjennem babords. Alt som kunde tenkes å komme til nytte blev rafset med. Styrmannen blev sett dragende avsted med en svær klæssekk og en diger bunt kopper knyttet fast utenpå sekken. Senere på kvelden spankulerte han omkring med forskjellige gjenstander, som votter, kniver, kopper, bundet fast utenpå klærne; de dinglet så det skranglet lang vei.
Om kvelden begynte alle karene å spise op sine beholdninger av kaker, konfekt og slikt, røke tobakk, og nyte tilværelsen i lange sterke drag. De mente nok det var usikkert hvor lenge de kunde ha en slik stund ombord i «Fram», og da var det best å nytte tiden. Vi bor nu på feltfot i en tom rede. Alle mann sover i full hyre, med de første
