FORBEREDELSER
Til tross for planens tilsynelatende dristighet fant den kraftig støtte
herhjemme. Der blev for Stortinget fremsatt proposisjon om å
bevilge 200 000 kroner, som var anslått til å være to tredjedeler av
utgiftene. Den siste tredjepart mente jeg å kunne reise på privat vei,
da jeg fra flere hold hadde fått tilsagn om bidrag. Allerede ved hjemkomsten
fra min Grønlands-ferd hadde konsul Axel Heiberg stillet
10 000 kroner til min disposisjon for en ny reise. Ham skyldtes også
initiativet til den senere innsamling.
Den 30. juni 1890 blev det beløp jeg androg om, bevilget av Stortinget, som derved uttalte sitt ønske om at ekspedisjonen måtte bli norsk. I januar 1891 gikk grosserer Ths. Fearnley, konsul Axel Heiberg og bryggerieier Ellef Ringnes igang med å samle den sum som videre trengtes efter overslaget. På få dager var den overtegnet ved bidrag fra Kong Oscar, Axel Heiberg, Ths. Fearnley, Ringnes & Co., Anton Chr. Houen, C. J. A. Dick, A. S. Kjøsterud, C. Sundt, Westye Egeberg, Halvor Schou, Harald Wedel Jarlsberg, C. Løvenskiold og Nicolay H. Knudtzon. Av bidragsydere utenfor landet bør nevnes «The Royal Geographical Society» i London, som viste sin sympati for foretagendet ved å bevilge 300 Lstrl. Friherre Oscar Dickson bekostet det elektriske lysanlegg.
Under utrustningen til ferden viste det sig at den første anslagssum ikke var tilstrekkelig. Særlig skyldtes dette at skibet, som var beregnet til å koste 150 000 kroner, blev vel 100 000 kroner dyrere. Hvor så meget stod på spill, fant jeg nemlig ikke å ha rett til å ta hensyn til utgiftene, hvis jeg ved ekstra forholdsregler trodde jeg kunde sikre utfallet av ferden. De tre menn som hadde stillet sig i spissen for den første innsamling påtok sig å være komité for ekspedisjonen og å ta
