gi skibet sådanne sider at det lett kunde løftes under is-skruingene uten
å bli knust mellem flakene. Greely, Nares o. a. har sikkerlig rett når
de sier at dette ikke er noe nytt. Jeg støttet mig her bare til sørgelige
erfaringer fra tidligere ekspedisjoner. Hvad man kunde si var nytt,
var kanskje det at vi ikke bare visste at skibet burde ha en slik form,
men at vi også gav det formen, og dertil den for is-skruinger nødvendige
styrke, og at dette ene og alene var den hovedtanke som ledet
byggingen. Colin Archer har rett, når han i en artikkel i «Norsk Tidsskrift
for Søvæsen» 1892 begynner således: «Når man erindrer hvad
der så å si er grunntanken av den av dr. Nansen fattede plan for sin
nordpolsferd – – – vil man lettelig innse, at et skib som skal bygges
med utelukkende hensiktsmessighet for øiemedet må i vesentlige henseender
være forskjellig fra ethvert annet hittil kjent skib. – –
Ved skibets konstruksjon blir der fortrinsvis å ta det dobbelte hensyn,
1) at skrogets form blir sådan at det kommer til å fremby en så lite
sårlig skive som mulig for isens angrep, og 2) at det i konstruktiv
henseende blir bygget så solid at det vil være i stand til å motstå det
størst mulige trykk utenfra i hvilkensomhelst retning.»
Slik blev det også bygget, mindre beregnet på hurtighet og seilas enn på å danne et sikkert og varmt tilholdssted under driften i isen.
Det var hensikten å gjøre skibet så lite som mulig. Jeg hadde ment at en skute på 170 registertonn vilde bli tilstrekkelig; men «Fram» blev betydelig større, 402 tonn brutto og 370 tonn netto. Det blev også strebt efter å gjøre skibet kort, så det lettere kunde sno sig frem mellem flakene; en stor lengde er dessuten en kilde til svakhet under is-skruingene. Men forat et slikt skib, som tilmed har sterkt utliggende sider, skal få den nødvendige bæreevne må det bli bredt, og bredden blev da også henimot en tredjedel av lengden. Enda et punkt av viktighet var det å gjøre skibssidene glattest mulig uten fremstående kanter, likesom plane flater søktes undgått på de steder som var mest angripelige. Skroget fikk derfor runde, fyldige former; baug, akterende, kjøl – alt blev avrundet, så at ikke isen skulde få tak noensteds. – Av den grunn blev også kjølen så innbygget i hudene at bare 7 cm. stakk frem, og kantene blev rundet. Hensikten var at «hele skuten skulde glatt som en ål glippe ut av isens favntak».
Skroget blev gjort spisstevnet for og akter og minnet i sin form
