Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/61

45

Hansen utover natten. Han var kaptein ombord på turen til Trondhjem, hvor Sverdrup skulde støte til oss efter å ha fulgt sin familie til Steinkjer. Som vi satt der i bestikklugaren og lot timene gli forbi, mens vi aket avsted på den økende rulling, slo plutselig en sjø døren op og fosset inn. Vi ut på dekk. Skuten slingret som en tømmerstokk, sjøene brøt inn over rekken på begge sider, og litt efter litt kom alle mann op. Mest fryktet jeg for at de smekre galgene under storbåtene skulde gi svikt, så båtene gikk overbord og kanskje tok en del av riggen med sig. Da så 25 tomme parafintønner som var surret på dekket kom løs, vasket frem og tilbake og efter hvert fyltes med vann, så det ikke bare lystelig ut. Men verre blev det da også bunkene av reservetømmer, rundholter og bord begynte den samme vandringen og truet med å slå støttene vekk under båtgalgene. Det var en kummerfull stund. Sjøsyk stod jeg på kommandobroen og skiftet mellem å ofre til havets guder og være redd, snart for båtene og snart for guttene, som strevet med å berge hvad berges kunde fremme på dekket. Ofte så jeg bare et virvar av sjø, planker i drift, armer, ben, og tomme tønner. Nu veltet grønne sjøen innover og slo benene unda en, så han falt så vannføiken stod om ham, nu så jeg karene hoppe over rausende tømmerstokker og tønner, for ikke å få foten knust mellem dem. Der var nok ikke en tørr tråd på kroppen deres. Juell lå og sov i «Grand Hotell» – så kalte vi den ene av storbåtene –, han våknet og hørte sjøen som en foss under sig. Jeg møtte ham i kahyttdøren, nettop som han kom rennende. Der var det nok ikke lenger trygt, mente han; best å redde klutene – han fór med bylten under armen. Så forover, for å berge skibskisten sin, som svømte i salte sjøen fremme på fordekket; han halte og slepte den efter sig akterover, mens den ene brottsjøen efter den andre gikk over ham. En gang satte «Fram» hele baugen under og tok sjøen inn over bakken. Der hang en og sprelte i ankerdaviden over hvite fossen. Det var nok Juell igjen. Vi hadde vår arme nød med å berge greiene våre. Alle de gode parafinfatene måtte vi lempe overbord, den ene gilde tømmerstokken efter den andre gikk samme veien; jeg stod og så sørgmodig efter dem, der de fløt. Resten av dekkslasten blev’ lempet akter på halvdekket. Jeg er redd hele ekspedisjonens aktier stod temmelig lavt i det øieblikk. – Så med ett, som det omtrent var på det verste med oss, fikk vi se en