FARVEL TIL NORGE
et var i en selsom stemning jeg satt oppe den siste natten og skrev
brev og telegrammer. Vi hadde sagt farvel til vår prektige los Johan Hågensen, som hadde loset oss fra Bergen; nu var vi bare de 13 deltagere i ekspedisjonen og min sekretær, Christofersen, som hadde fulgt oss hit og som ennu skulde følge med til Jugor-stredet. – Alt var så stille, så stille. Bare pennen skrapte stadig farvel til hjemmet og til vennene.
Nede lå alle mann og sov.
Så var det ferdig, det siste telegram. Jeg sendte sekretæren i land med alt sammen. Da han kom tilbake, var klokken vel 3 på morgen siden, og jeg purret Sverdrup og et par andre av kameratene. Vi lettet anker og stod ut av havnen i den tause morgen. Byen lå ennu i rolig søvn. Alt var så fredelig og vakkert omkring, – bare litt støi av våknende arbeide fra en enkelt dampbåt på havnen. I en fembøring på siden stakk en søvnig fisker hodet ut av løftingen og glante efter oss da vi dampet forbi moloen, og på tollkutteren utenfor stod en enkelt mann og fisket i den tidlige morgenstund.
Det var nettop den rette stemning å forlate Norge i. Å, så velgjørende fredelig og stille. Slik hvile for tankene. Uten bråk og larm av mennesker med hurraer og dundrende kanoner. Mastene på havnen, hustakene og pipene raget op i den kjølige morgenhimmel. Solen brøt nettop gjennem tåken og smilte over stranden. Hård, naken og værbitt i morgendisen, men enda fager, hist og her små huser og skuter, – og hele Norge bak – – –
Mens «Fram» langsomt og rolig arbeidet sig ut til havs mot vårt fjerne mål, stod jeg og så landet langsomt svinne i himmelbrynet.
