Snart kom skodden og tok alt.
Og gjennem skodde, bare skodde, dampet vi uavlatelig i fire dager, til jeg kom på dekket om morgenen den 25. juli: Klarvær! Livet var igjen blått, det var påny deilig å være menneske og suge havfred i lange drag. Ut på formiddagen fikk vi Gåselandet på Novaja Semlja i sikte og stod innover mot det. Børser og patroner kom frem, vi gledet oss alt til gåsestek og annet vilt; men da vi bare hadde et kort stykke igjen, kom skodden grå og ullen fra sydost og tok det hele. Under land var det neppe klokt å søke. Vi vendte og stod østover mot Jugor-stredet; men motvind nødte oss snart til å krysse for damp og seil, og det drev vi på med i etpar dager, i en skoddeverden for oss selv. Uff, den uendelig seige ishavståken. Den legger sig på riggen, og det drypper vått på hver flekk av dekket. Den legger sig på klærne, og til slutt blir de våte tvers igjennem. Den legger sig på sinn og sjel, og det blir grått i grått alt ihop.
Den 27. juli, fremdeles i skodde, møtte vi ganske uventet om kvelden is, visstnok bare en strimmel, som vi lett gikk igjennem; men det varslet ikke godt. Om natten fikk vi mere – en bredere strimmel, som vi også gikk igjennem. Men om morgenen næste dag blev jeg purret med den beskjed at vi hadde svær gammel is forut. Hm – skulde isvanskelighetene begynne alt her, da så det trist ut. Men det er den slags kolde overraskelser som Ishavet har mer enn nok av. I klærne og op i tønnen i en fart. Isen strakte sig overalt, så langt øiet rakk gjennem skodden, som nu var noe lettere. Isen var ikke liten; men den var nokså åpen til å begynne med, og der var ikke annet for enn å gå fram – vårt løsen tro. Lenge fant jeg vei. Men så tok det til å tetne med svære isflak iblandt. Så tetnet også skodden, og vi kunde ingen vei se. Å gå i vanskelig is i skodde er ikke klokt. En vet ikke hvor det bærer hen, og snart har en gått sig helt fast. Vi måtte stanse og vente. Men tåken blev tettere og tettere, og isen likeså. Håpet gikk så temmelig op og ned; for det meste stod det lavt, tror jeg. Å møte så meget is allerede i disse farvann, hvor man på denns tid av året som regel finner helt isfritt hav, det spådde alt annet enn godt. Alt i Tromsø og Vardø hadde vi fått dårlige tidender; Hvitehavet hadde først åpnet sig for kort tid siden, het det, og en seiler som hadde søkt å nå Jugor-stredet, måtte vende for is. De var neppe lyse de
