Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/70

Denne siden er ikke korrekturlest

Snart kom også samojeder vrimlende ombord. Snilde ansikter med det brede, asiatiske preg. Bare menn naturligvis.

Det første jeg spurte Trontheim om var isforholdene. Han fortake at Jugor-stredet hadde vært åpent lenge, og han hadde gått og ventet hver dag siden den tid, engsteligere og engsteligere for at vi ikke skulde komme. De innfødte og russerne hadde så smått begynt å dra på smilet av ham efterhvert som tiden led og ingen «Fram» var å øine; men nu var han da til gjengjeld strålende solskinn. Isforholdene i Karahavet mente han skulde være gode; det hadde noen samojeder sagt, som hadde vært nær østmunningen av stredet på fangst for et par dager siden. Dette var jo ikke meget å bygge på, men nok til at vi ergret oss litt over ikke å ha nådd frem før. Så kom turen til «Urania». Men den hadde naturligvis ingen sett. Bare den fangstjakten vi gikk forbi om morgenen hadde vært her inne for noen tid siden.

Så fikk vi høre om hundene, at alt var i beste velgående. Trontheim hadde for sikkerhets skyld kjøpt 40 hunder, skjønt jeg bare hadde bedt om 30. 5 av dem var ved forskjellige ulykkeshendelser døde under reisen – en var bitt ihjel, et par hadde hengt sig fast og var blitt strypt under kjørsel gjennem skog o. s. v. En var dessuten blitt syk for noen dager siden og var dårlig nu; men de øvrige 34 levde både godt og vel i land; vi kunde høre dem hyle og gjø. Under denne samtalen var vi kommet så nær Kjabarova som vi torde gå, og klokken 7 om kvelden falt ankeret på omtrent 7 meter vann.

Under kveldsmaten fortake Trontheim oss om sine eventyr. På veien fra Sosva over Ural til Petsjora fikk han høre at der på den kant var hundepest. Han våget da ikke å fortsette til Petsjora, som bestemmelsen var, men reiste direkte fra Ural mot Jugor-stredet. På slutten svant sneen, og i følge med en renkaravane drog han frem over bar mark, over stokk og sten med sine hunder. Men på sleder kjørte de like fullt. Samojedene og de innfødte i det nordlige Sibiria kjenner nok ikke noe annet kjøretøi enn sleden. Sommersleden er gjerne noe høiere enn vintersleden, for at den bedre skal klare sig mot å henge fast i sten og stubb. At det ikke går videre glatt på dette sommerføre er selvsagt.

Efter kveldsmaten drog vi i land, og på Kjabarovas flate strand var vi snart gjenstand for russernes og samojedenes ytterste nysgjerrighet.