hele nokså uhyggelig ut, og de stod ferdige med ender og bøier for å kaste til oss.
Snart var vi ute av Jugor-stredet. Tåken var imens lettet såvidt at vi kunde se både det lave landet omkring oss og et stykke utover havet, og drivisen ytterst ute. Klokken 4 om morgenen (den 4. august) gled vi forbi Sokolii, eller Falkeøen, og ut i Kara-havet – det fryktede hav. Nu skulde da vår skjebne avgjøres. Før jeg gikk hjemmefra, hadde jeg alltid sagt at var vi først lykkelig over Kara-havet og forbi Kapp Tsjeljuskin, da var det verste gjort. Utsiktene var ikke dårlige, åpen råk langs landet østover så langt en kunde se fra toppen.
Halvannen time senere var vi ved iskanten. Isen var tett, så det ikke var tanke på å legge inn i den. Nordvestover syntes den meget slakkere, og der var adskillig blå luft i himmelbrynet.[1] Vi gikk derfor sydøstover langs landet gjennem fordelt is, men holdt om formiddag en lengere til sjøs, da blå luft i østlig og nordøstlig retning tydet på åpnere farvann. Klokken 3 om eftermiddagen blev dog isen så tett at jeg fant det best igjen å gå inn i råken som strakte sig langs land. Visstnok var det mulig at vi kunde ha forsert oss gjennem den is som lå i sjøen her; men vi kunde også komme fast, og den risiko var det for tidlig å løpe.
Da vi næste morgen (5. august) var kommet langs kysten ut for Kara-elven, satte vi kurs over mot Jalmal. Snart hadde vi dette lavland i sikte, men fikk på eftermiddagen skodde og tett is. Næste dag var det ikke bedre. Så gjorde vi fast til et stort iskoss, som lå på grunn under Jalmal-kysten.
Om kvelden reiste noen av oss i land. Det var så grunt at båten blev sittende et godt stykke fra stranden, og vi måtte vasse inn. Det var en ganske flat, glattslikket sandstrand, som sjøen stod helt over ved flo, og så en bratt sandskrent innenfor, en 10–20 meter høi, på sine steder oppe i vel 20 meter.
Vi streifet litt omkring. Flatt og bart overalt. All drivved som fantes
var begravet i sanden, og søkkvåt. Ingen fugl å øine, uten et par
- ↑ Den hvite is kaster et lyst gjenskinn, så himmelen ser hvitlig ut hvor der er ismarker; i motsetning dertil blir den blå eller mørk overalt hvor der er åpent vann. Ishavsfareren kan således efter himmelens utseende slutte sig til hvordan farvannet er langt borte.
