observasjoner lot sig imidlertid ikke motsi, og landet fikk straks navn av Sverdrups Ø efter opdageren.»
Da vi fremdeles hadde meget is til luvart, fortsatte vi vår sydostlige kurs og holdt så nær vinden som mulig. Det var klart vær, og klokken 8 fikk vi fastlandet ved Dicksons Ø i sikte forut. Det hadde vært vår akt å gå inn og ankre her, for å nedlegge post til hjemmet i en varde. Kaptein Wiggins hadde lovet å gå innom og hente brevene på sin vei til Jenisei. Imidlertid var vinden løiet, leiligheten var gunstig, og tiden kostbar. Vi gav avkall på å sende post og satte kurs videre langs kysten. Landet her er aldeles forskjellig fra Jalmal. Selv om det ikke er høit, er det allikevel et fjelland med sneflekker og hist og her større snefonner; de lå ofte helt nede i stranden. Næste formiddag fikk jeg den sydligste av Kamenniøene i sikte. Vi gikk inn under den for å se om der ikke skulde være dyr av noe slag, men ingenting var å øine. Øen har noen utpregede strandlinjer; der er især en meget fremtredende nær toppen. Strandlinjene viste sig som bratte avsatser. De er tydelig dannet ved sjøens og især isens virksomhet; de er mest utpreget på øens vest- og nordside, som særlig vender ut mot den åpne sjø.
For den som studerer jordens historie er disse merker efter havets tidligere vannstand av stor interesse, fordi de antyder at landet er steget, eller havet sunket, siden den tid de blev dannet, – nivåforandring er, som hele Sibirias nordkyst likesom Skandinavien har undergått efter den store istid.
Nordenfor denne ø så vi merkelig nok ingen av de øer som efter Nordenskiölds kart skal ligge i en rekke nordøstover fra Kamenni-øen. Derimot peilet jeg et par andre innenfor, omtrent rettvisende øst. Næste morgen kom vi også forbi en liten ø lenger nord.
Av fugl fant vi ikke meget på disse kanter. Bare et par gåseflokker, noen tyvjoer og et par måker og terner.
Søndag den 20. august var det et sjelden vakkert vær. Blått hav, strålende solskinn, og løi vind, fremdeles fra nordost. Om eftermiddagen gikk vi inn til Kjellman-øene, som vi efter beliggenheten kunde gjenkjenne efter Nordenskiölds kart; men sønnenfor dem så vi mange ukjente øer.
De hadde alle avrundede former og lignet holmer som har vært avskurt av istidens breer. «Fram» kastet anker på nordsiden av den største
