Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/116

Denne siden er ikke korrekturlest

være så langt borte. Vi må vel i så fall vente på en østenvind for å komme lenger vest, helt vestenom landet, og så siden sydover; mitt håp står til at vi skulde drive ut i stredet mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen mens vi ligger i denne leiren. Været var surt med vind og sne igår, så det ikke egentlig egnet sig til å arbeide i ute. Der har foregått store forandringer med råkene; av den klaren vi hadde foran her og som vi kom roende over, er det snart ikke stort igjen, og skrudd har det gjort på alle kanter omkring oss. Jeg håper isen vil bli malt riktig godt i stykker, så har den så meget lettere for å slakne op når tiden kommer; men det blir vel iallfall ikke før langt ut i juli, og vi får kanskje ha tålmodighet til å vente.

Igår skar vi op en del kjøtt i tynne skiver og hang op på tørk; vi får se å øke litt på reisekosten og lage pemmikan eller tørret kjøtt; det blir jo den beste måten å føre noe av selkjøttet med sig på. Johansen fant en ferskvannsdam her like ved siden av, så nu får vi det lettvint og behøver ikke lenger smelte is; det er det første skikkelige vann vi har funnet til koking. Og om det så også er litt rumt mellem selene, er her da gud skje lov fugl fremdeles. I natt var et par ismåker så dristige at de slo sig ned på selskinnet vårt her ved teltveggen og hakket i spekket; de blev jaget et par ganger og kom igjen. Blir det knapt med kjøtt, så får en trøste sig med å fange fugl, det drøier snart.»

Og så gikk den ene dag fullstendig som den andre, og vi ventet og ventet på at sneen skulde smelte, og arbeidet imens så smått med å stelle oss i stand til å dra videre. Dette livet minte mig om eskimoene som skulde reise inn i en fjord for å samle høi, men de fant gresset ganske kort, og så slo de sig ned for å vente på at det skulde gro langt nok til at de kunde ta det. Det gikk like så sent med vårt føre. Den 29. juni sier jeg: «Temperaturen vil ikke stige såpass at det kan tære litt dugelig på sneen. Vi prøver å få tiden til å gå som vi best kan, med å tale om hvor deilig vi skal få det når vi kommer hjem, og hvordan vi da skal nyte livet og alle dets herligheter, og vi setter op sannsynlighetsberegninger over hvor snart det kan bli; men stundom snakker vi om hvor godt vi skal innrette oss for vinteren på Spitsbergen, hvis vi ikke kan nå hjem iår. Kommer det til stykket, når vi kanskje ikke så langt engang, men må overvintre et eller annet sted i land her — — nei, det skal da ikke hende!»