op på nærmeste koss og se på landet. Jo, der lå det like forut, og han mener sikkert vi må nå det innen kvelden.» Den dag opdaget jeg også et nytt land i vest for oss (S 60° V mv.). Det var en regelmessig skjoldformet hvelving lik det annet land; den hevet sig lavt over horisonten, og så ut til å være langt unda.[1]
Vi drog på over råker og stygg-is det vi orket; men ikke kom vi langt om dagen, og det var ikke stort det monnet mot land. I virkeligheten var det ingen forskjell å se på det, om vi enn søkte å innbille oss at det stadig steg høiere. Lørdag den 27. juli synes jeg å ha fått litt mistanke om at vi i virkeligheten drev fra det. Det heter: «Vinden begynte fra SSV (mv.) just som vi drog avsted igår, og øket utover dagen. På luften var det lett å se at den satte isen av land, og dannet landråk, særlig på østsiden av det. Da jeg var oppe på et koss igår kveld, fikk jeg se en sort stripe i horisonten under landet; kikkerten måtte igjen frem, og ganske riktig: der var en iskant eller brekant som strakte sig hele veien vestover, og der var tydeligvis en bred råk foran, å dømme efter den mørke skoddebanke som lå over den. Det syntes som den ikke kunde være langt unda, og blir isen noenlunde, mener jeg vi må kunne nå den idag. I natt fortsatte vinden, men nu er det stilnet av, og det er solskinnsvær ute. — Vi forsøker på alle mulige måter å få et godt natteleie med vår nye pose av ulltepper; vi har prøvd å ligge på bare isen, på skiene, og på bare isen igjen; men hårdt er det, og riktig godt blir det vel aldri. Litt koldt kan det vel også være når man er våt; mens dess større pris vil vi sette på en god og varm seng, når den først kommer.»
«Tirsdag den 30. juli. Det går utrolig smått fremover, men inn på landet haler vi oss da.[2] Alle slags hindringer skal da også komme i veien, nu er jeg blitt så dårlig i korsryggen (hexenschuss?) at igår var det bare med opbydelse av all min viljekraft at jeg kunde slepe mig frem; på litt vanskelige steder måtte Johansen hjelpe mig med kjelken. Det begynte iforgårs, og han måtte da på slutten av marsjen gå foran og ta ut vei i mitt sted. Igår var det adskillig verre. Hvordan det er idag vet jeg ikke før jeg begynner å gå; men jeg er glad så
lenge jeg kan slepe mig frem. Vi måtte stanse og slå leir for regn igår
