å komme op på den annen side og gjenta samme trusel. Jeg sa til Johansen at hvis den gjorde tegn til å falle over oss, fikk vi ofre en kule på den. Flere ganger kom den og forsvant igjen; vi kunde se den nede i vannet skyte sig på siden inn under kajakken, og redd for at den skulde hugge tennene i bunnen stakk vi årene ned og skremte den vekk. Så med ett kom den påny op like på siden av Johansen, mere rasende enn før. Han sendte den ladningen midt i synet, den utstøtte et voldsomt brøl, hivde sig rundt, og forsvant mens blodet fløt utover vannet. Vi rodde på alt vi orket, vi skjønte det skuddet kunde bli farlig nok, men blev beroliget da vi hørte hvalrossen komme op langt bak oss på samme sted som før.
Vi rodde videre, og hadde for lenge siden glemt hvalross-historien, da jeg plutselig så Johansen hoppe i været og kjente at kajakken hans fikk et voldsomt støt nedenifra. Jeg ante ikke hvad det var, så mig omkring, om der kunde vært noe iskoss nær ved som hadde kantret og slått kajakken i bunnen; men i samme nu reiser en hvalross sig op av vannet på siden av mig. Jeg grep børsen, og da den ikke vilde snu hodet så jeg kunde få sikte på det mere sårlige punkt bak øret, måtte jeg sende den kulen midt i pannen, der var ingen tid å spille. Heldigvis var det nok; den lå der død og fløt i vannet. Efter at vi med stort strev hadde fått hull på det tykke skinnet og skåret oss noen remser spekk og kjøtt av ryggen, drog vi videre.
Klokken 7 om kvelden hadde tidevanns-strømmen kantret, og råken lukket sig igjen. Det var ikke noe åpent farvann å finne mer. Istedenfor å trekke videre over isen bestemte vi oss til å vente til råken åpnet sig igjen med strømskiftet næste dag, og så imens skjære av kjelkene, og dessuten lage oss gode dobbeltårer, så vi kunde sette mere fart på herefter og ro raskt frem i hver vår enkeltkajakk den tid av dagen da råken var åpen. Mens vi holdt på med dette arbeidet om natten, klarnet det endelig, og landet lå utbredt for oss hele veien sønnenfor og vestenfor, like fra SO og helt op til VNV (mv.). Det så ut til å være en rekke større og mindre øer med sund imellem. De var mest bredekte, bare hist og her stakk stupbratte svarte bergvegger frem. Det var et frydefullt syn å se så meget land på én gang. Men hvor var vi? Skulde vi likevel være kommet på østsiden av Franz Josefs Land? Rimeligst at det var så. Men da måtte vi være langt øst,
