og vi vilde ennu få en dryg vandring vestover før vi nådde Kapp Fligely på Kronprins Rudolfs Land. Imens drev vi flittig på med arbeidet; men efter hvert som skodden lettet og landet blev klarere, måtte vi rett som det var op på kosset ved siden av for å se på det og grunde over disse uløselige gåter. Først klokken halv syv om morgenen den 12. august krøp vi endelig i posen.
«Tirsdag den 13. august. Efter å ha sovet noen timer tørnet vi ut igår formiddag; for da hadde strømmen igjen kantret, og der var stor åpen råk. I våre løse kajakker gikk det nu fort; men efter en mils vei sluttet råken, og vi måtte igjen krabbe på isen. Vi fant det heldigst å vente, og se om det ikke skulde åpne sig en råk fremefter når strømmen kantrer næste gang. Hvis ikke, får vi surre nye krabbegreier av tre på stubbkjelkene våre og trekke videre over isen mot et sund i landet som jeg ser i omtrent rv. VNV, og som jeg efter Payers kart holder for Rawlinson Sund. — — Råken åpnet sig ikke, og det blev til at vi måtte trekke.»
De følgende dager måtte vi slite oss frem — snart rodde vi korte stykker i råkene, snart måtte vi igjen på isen og hale og dra over større eller mindre løse flak, som malet om hverandre i den rivende strøm. Det var ikke lett å ta sig frem over alt ulendet med våre korte stubbkjelker, og vann som vi kunde ro i blev det mindre og mindre av. Flere ganger la vi oss fore og ventet på at isen skulde åpne sig ved strømkantringen; men det skjedde ikke, og om morgenen den 15. august gav vi det helt op, drog lenger inn på den faste is, og tok på å gå over den for alvor vestefter mot det sund som vi nu i flere dager hadde kjempet for å nå. Isflaten blev tålelig jevn, og vi gjorde god fremgang. På veien kom vi forbi et innefrosset isfjell, som var det høieste vi så på disse kanter; jeg anslo det til en 15—20 meter. Jeg vilde gjerne vært på toppen for å fått noe mer utsikt over omgivelsene; men det var for bratt, vi kom ikke lenger enn en tredjepart opefter siden av det.
«Om kvelden nådde vi endelig frem til de øer vi nu i dagevis har styret på, og fikk for første gang på to år bart land under føttene. Det lar sig ikke uttrykke i ord hvad det var å kunne springe fra sten til sten, og så på et lite lunt sted i uren å finne mose og blomster, store vakre valmuer (papaver nudicaule), saxifraga nivalis, og en
