stellaria. Det norske flagg måtte vaie over dette vårt første barland! Og så var det å lage til et festmåltid. Vår petroleum var nu for flere dager siden sloppet op, vi måtte lage en lampe og koke med tran. Den rykende varme lapskaus, av pemmikan og vår siste rest poteter, smakte herlig som vi satt der inne i teltet og spente i bare tørre grusen under oss. Hvor vi er blir mer og mer uforklarlig. Det ser ut som vi har et bredt sund her vestenfor, men hvad for et? Denne øen vi er på,[1] og hvor vi har sovet deilig i natt (dette er skrevet om morgenen den 16. august) på tørre bakken uten å smelte is og sne i dammer under oss, hever sig såvidt over den snefonn som den ligger i, og som skråner jevnt ned mot sjø-isen omkring. Vest for oss ligger en høiere bar ø, som vi har sett i flere dager; langs stranden av den er en utpreget strandlinje. Nordenfor ligger to små holmer og et lite skjær.»[2] Som ovenfor nevnt hadde jeg først trodd at det sundet vi hadde for oss her måtte være Rawlinsons Sund. Men det blev jo nu en umulighet, da der ikke var spor å opdage av Dove Gletscheren, som skulde danne østsiden av sundet. Var vi der nu, måtte vi ha gått tvers over denne bre og Wilczek Land; vi hadde jo faret vestover vel en halv grad sydligere enn Kapp Buda-Pesth. Den mulighet at vi skulde kunne være i disse strøk fant vi følgelig utelukket nu. Vi måtte være kommet til et nytt land i den vestlige del av Franz Josefs Lands øgruppe, så langt vest at vi ingenting hadde sett til de av Payer opdagede land. Men så langt vest at vi heller ikke skulde ha sett noe til Oscars Land, som skulde ligge på 82° n. br. og 52° ø. l.? . . . . . Ja det var uforståelig, men — fantes der annen forklaring?
«Lørdag den 17. august. Igår blev det en god dag. Vi er fremme ved åpent vann på vestkysten av Franz Josefs Land, såvidt jeg skjønner, så vi har atter håp om å nå hjem iår. Ved middagstid igår gikk vi fra vår moréneholme over isen til den høiere ø vestenfor. Jeg var
tidligere ferdig og drog en stund før Johansen, for å undersøke denne
